Permission To Land – Sjarmerende kastratrock

The Darkness er ett av disse bandene som suser inn på rockescenen, og blir mottatt som helter av en overivrig britisk musikkpresse. Vi så det med Andrew W.K, og vi skal heller ikke utelukke at dette ender opp som en lignende affære etter hvert. Forskjellen ligger likevel kanskje i at disse ”hurra meg rundt”-gutta faktisk har et og annet å vise frem.

Det er i alle fall hevet over en hver tvil at gruppen har funnet tilbake til røttene på denne platen. Så får heller diskusjonen stå om hvorvidt røttene er av det gode slaget eller ikke. For her er det pompøs puddelrock som gjelder. Hvis du putter en overdreven bruk av ironi, glam og fuzzvrengte gitarer, sammen med en kastratsyngende vokalist oppi en bandgryte, så får du The Darkness.

For så lyst synger Justin Hawkins, at det rett og slett høres ut som noen har tatt fart og klasket til kronjuvelene hans. For å så kommandere ham i trange tights, og be ham synge om hyggelige ting som kjærlighet(!). Egentlig er det ikke rent lite fascinerende at en mann kan synge så lyst, så lenge, og ennå forvente å bli tatt seriøst.

Og dette er fascinerende en liten stund. Det vil si mens Get Your Hands Of My Woman, Givin’ Up og singelkuttet I Believe In A Ting Called Love kommer veltende ut av høytalerne. Men det står hele tiden i fare for å bikke over til det plagsomt irriterende.

Tullete puddelrock har på en måte hatt sin periode. Og det skal noe helt spesielt til for at slik musikk skal være morsomt mye lengre enn de femten minuttene et band som dette uansett får i rampelyset. Undertegnede ville kanskje heller hørt en gang til på debutplaten til The Ark, fremfor å løpe til butikken å kjøpe Permission To Land.

Men hver sin lyst.