Lemon Half Moon – Guttemusikken
«Good evening. I hate computers. I have a very dissapointing body.» Med disse ordene – for øvrig nokså slepent uttalt med verdens stauteste tyske aksent – slår Powersolo an tonen for sin debutplate Lemon Half Moon. Med utgangspunkt i punk og rockabilly – populært kalt psychobilly – tar de også inn sjangere som blues, bluegrass og gospel(!) og fyrer løs med de mest infantile tekstene som tenkes kan. Det blir en salig blanding for å si det mildt, og det skal en sterk mage til for å holde ut i tre kvarter med disse The Cramps-inspirerte gutteguttene.
Men det åpner i grunnen ganske bra med tøffe låter som I Know A Game, Kat Racer (platens beste og morsomste låt) og de to lovprisningene til kong alkohol Mean Old Cat og den artige, eh, Alcohol. Køntri med hardbarket redneck-tematikk får vi blant annet i den herlig idiotiske Full Grown Woman mens den instrumentale Lunel skaper Shadowsaktige gitarstemninger som kunne passet bra på et tredjerangs thriller-soundtrack. Den mer seriøse delen av platen videreføres på balladen I’m Not 17 Anymore før det hele rundes av med to, mildt sagt, merkelige instrumentale spor.
Powersolos første langspiller er som man forstår en kvalitets- og sjangermessig berg og dalbane av voldsomme dimensjoner. Ikke for det, musikken på Lemon Half Moon er habilt fremført og er godt produsert. Med en slik smittende entusiasme og humørfylt musikkglede er det ikke annet å gjøre enn å dra på smilebåndet. Men bortsett fra at det er morsomt å spille gjennom dette et par ganger, er det lite å hente i lengden hos denne herlig usjarmerende danske gjengen.
Powersolo er siden denne ble utgitt i 2001 blitt en trio som spiller inn ny plate i dette øyeblikk. Hvis du vil ha mer Powersolo trenger du altså ikke å vente lenger enn til i mars.