Mektig og allestedsnærværende

(Blå, Oslo – fredag 16. januar 2004)

Hva er det med improvisasjon som gjør den så umiddelbar når det virkelig fungerer? Man har nesten ingen knagger å henge oppmerksomheten på, mens musikken i seg selv ser ut til å farte dit den vil; dit samspillet mellom musikerne fører den. Denne andre All ears-kvelden dro frem en rekke øyeblikk som fastslo at improvisasjon nærmest talt er perfekt når det først fungerer. Med et knippe konstellasjoner av klasse var det duket for virkelige mestermøter og de fleste mestret utfordringen.

Ivar Grydeland / Michael Francis Duch / Ketil Møster / Morten Olsen

Morten Olsen var den eneste gjenværende fra kvartetten som avsluttet torsdagens konsert. På trommer er han en høyst visuell og dyktig utøver som legger godt driv inn i lydbildet. Gitarist Ivar Grydeland og bassist Michael Francis Duch tok strengplassene før Ketil Møster la på sin saksofon på det hele.

Det er ingen tvil om at denne kvartetten har masser av erfaring med seg i bagasjen, både fra studio og scene, men denne kvelden låt det likevel noe isolert. Mulig var det på grunn av at det enda var tidlig på kvelden og det første settet, men man kunne få følelsen av at de ikke helt fant inn til det magiske som opptrer når samspillet virkelig fungerer.

Likevel står det ikke til å nekte at det var mange øyeblikk som inneholdt fine momenter. Et slikt øyeblikk er i det Olsen og Duch legger seg som fundament for resten av bandet, samtidig som Grydeland og Møster finner frem til en fin utveksling. Møster tar saksofonen herjende og støtvis frem over drivet og gitaren legges rammende hard av Grydeland. Det resulterer i et deilig rensende sound som viser at disse herrene helt klart er i stand til å finne frem til store ting.

Håkon Kornstad / Hild Sofie Tafjord

Denne duoen hadde undertegnede sett frem til. Håkon Kornstad har i en årrekke vært en av landets beste musikere, både når det gjelder teknikk og nyskapning, og har holdt flere uttrykk gående med band som Kornstad Trio, Wibutee og Tri-Dim. Denne kvelden hadde han fått med seg Hild Sofie Tafjord på horn og elektronikk. Hun har lenge vært en av landets beste utøvere innen improvsert musikk. Med erfaring fra band som SPUNK og Fe-Mail sto det ikke til å nekte at dette raskt skulle kunne bli et spennende møte.

De to står fjes mot fjes med et lass av elektronikk, blåsere og kabler mellom seg. Kornstad trekker frem saksofonen sin og gurglende går han i gang med frekvensleken til Tafjord i bunn. Låta sporer i gang, og sistnevnte legger stadig mer vekt på Kornstads saksofon. Det stormer snart på scenen, og publikum gis følelsen av at hornet er en enslig stemme i et regn av bomber. Håkon Kornstad kjemper og slår seg frem gjennom støyveggene til Hild Sofie Tafjord. Begge smiler og svetter, og leker seg med loops, samplinger og ren, hvit lyd. Det står helt klart frem for denne lytteren at en av festivalens høydepunkter er i ferd med å manifestere seg på scenen.

Det virker å være betydelig mer fokus og driv på denne duoen enn det var på kvartetten i det forrige settet. Dette er kanskje noe urettferdig da Kornstad og Tafjord har jobbet sammen en rekke ganger tidligere, og kjenner derfor hverandre godt før de går på scenen som duo. De trekker veksler på dette vennskapet i det de åpner settets andre spor med kun horn. Tempoet tas ned flere hakk og begge står i det hvite lyset helt fremst på scenen.

Når man hører norsk jazz er det lett å høre noe nordisk i det hele; man kan nesten se fjell og fjorder for sitt indre øye. Det behøver ikke bety at de trekker seg vekk fra det lekne uttrykket de slo fast som sitt i den første delen av settet. Begge har betydelig teknikk som blåsere. Kornstad hakker, gjemmer og hyler ut sine linjer, mens Tafjord gurgler og synger og bruker tidvis hornet som en mikrofon. De kaster linjer frem og tilbake og det er lett å bli betatt av dette samspillet.

Etter dette vender de to tilbake til elektronikken, og hamrer frem et sound som virkelig kan bli like spennende på plate som det er på scenen. Det er mulig å høre like store deler fre begge musikerne i musikken som strømmer fra høyttalerne. Tafjords overlegne kvaliteter som støydiva er nærmest uovertrufne, og i samspill med Kornstads teft for melodier jobbes det frem et lydbilde som raskt kan vise seg å være nesten like interessant for mannen i gata som Wibutee og Jaga Jazzist.

Peter Brötzmann / Paal Nilssen-Love

Av og til vet man at man er i nærheten av noe stort. Det begrenses ikke av uttrykk; man ser det rett og slett i personen på scenen. Navn som Nick Cave, Kurt Cobain og The Residents er slike genier. Selv hadde ikke denne anmelderen vært borti Peter Brötzmann før, men det sto ikke til å nekte at man kun ved å bevitne denne skikkelsen på en scene, merket en følelse av storhet. Både i fremtoning og blås kan man få følelsen av at denne tyskeren like gjerne kunne vært en fryktet og elsket rektor på en skole i Bayern. Merkelig.

Men han er ikke alene på scenen. Paal Nilssen-Love har lenge vært en av de absolutt beste innen europeisk jazz. Med en intens og utholdende spillestil legger han opp til et uttrykk ikke langt unna frirocken til Scorch Trio.

De banker løs i fullt tempo nesten umiddelbart. Paal Nilssen-Love hamrer løs med et driv som ikke har sett sitt like så langt i konserten. Det lukter like mye punk som jazz og improv av denne mannen, og han legger opp et svettende fundament for Brötzmanns horn. Det er tydelig at duoen forstår hverandre, for maken til spontan utladning må man nok lete lenge etter. Drivet til Nilssen-Love er allestedsnærværende mens Brötzmanns saksofonjobbing er intens og svett.

Dette er første gang under festivalen at det virkelig svinger i salen. Det bryter ut trampende applaus etter Brötzmanns første pause, og jevnlig kommer det et jublende utrop fra publikum. Det er ikke til å skjule at nok et høydepunkt i årets festival er under oppseiling. Nilssen-Love overtar når Brötzmann foretar litt on-site vedlikehold på sitt instrument, og demper tempoet noe før the grand old man igjen kaster seg inn i dansen. De slamrer, svetter og smiler om hverandre, og med et siste blås fra Brötzmann ånder settet ut og publikum overtar lydbildet med sterk applaus.

Håkon Kornstad / Ketil Møster / Peter Brötzmann / Grydeland / Duch / Ingebrigt Håker Flaten / Pål Nilssen-Love

Som kvelden før var det også denne kvelden duket for et ad-hoc møte med flere av kveldens utøvere. Det skulle vise seg å bli et strålende utspill med en formsterk Håkon Kornstad som kurator.

Det er nesten et storband som klatret på scenen som med en sterk blåserrekke åpnet ballet. Hylende saksofoner slåss om oppmerksomheten og de resterende venter på tur. Paal Nilssen-Love smiler og nikker i takt med spontaniteten og avventer en sjanse til å dukke inn i bildet, mens Ingebrigt Håker Flaten vibrerer bassen sin inn bak blåserne. Med et nikk og et sprang setter Nilssen-Love også i gang, og i løpet av et tidels sekund er alle midt inne på slagmarken. De vrir, vender og bender på kursen hele tiden. Kornstad holder tømmene dersom «bandet» står i fare for å miste drivet. Noe de riktig nok ikke står i fare for å gjøre. For dette er en rutinert gjeng som ikke viker tilbake for noe. De veksler på å ta teten og farer fra frijazz til eksperimentelle rockformler uten å mukke.

Det blir til tider mye lyd, men det hele er overraskende samspilt med tanke på at det er tre saksofoner, en gitar, to basser og et trommetalent på scenen. Dette kan også skyldes at flere av musikerne har spilt mye sammen før. Hele Kornstad Trio er tross alt på scenen (Kornstad, Håker Flaten og Nilssen-Love), og erfaringene som er bygget opp gjennom årene er klart delaktige i å skape et svett, dansende og slamrende sett.

Det ender med mange smil og et strålende fornøyd publikum som nesten fyller opp Blå til randen.

Lørdag er det flere sett på gang, med flere av fredagens deltakere til stede. Det ser ut til å bli en videre suksess – man kan ikke gjøre annet enn å glede seg.