Northern Exposure – Sjarmerende naivitetsferd

Gjengen fra Moss er i utgangspunktet en av landets aller mest interessante grupper i sin sjanger som har hatt en en veldig fin utvikling og variasjon på sine tre første fullengdere. Hovedingrediensen har likevel bestått av mye fuzzgitar, og det er ingen tvil om at Kenneth Ishak som bandets hovedleverandør av låter har hatt stoff liggende som kanskje ikke nødvendigvis måtte støylegges. Det er i hovedsak disse sangene som har fått plass på Northern Exposure.

Albumet er bare drøye halvtimen langt, teller ni spor og er et godt eksempel på mannens talent for å levere låter som ikke avslører melodiske kvaliteter ved første ørekast. De har det i stedet med å snike seg inn på lytteren – når vedkommende minst venter det. Derfor er det kanskje noe skuffende å erfare at materialet ikke helt makter å henge seg så fast som en skulle ønske etter denne introduksjonsperioden.

Det finnes mye fin og flott akustisk popmusikk her, hvor Ishak spiller selv de aller fleste instrumentene, men han sliter en del med at mye rett og slett blir for anonymt.

Samtidig har han noen absolutte perler på lur. The Last Fall er sterkt sjarmerende med en veldig iørefallende melodi. Kenneths karakteristiske bittersøte og snille stemme kler godt slike søtladne melodier. Samme kan for det meste også sies om We’re The Same, The Help, Twelve og How You Have Grown.

I det hele tatt er Northern Exposure særdeles sjarmerende og sommerlig tiltrekkende – og litt melankolsk – men føles kanskje likevel litt veik totalt sett. Det meste er spilt rett inn uten for mye dill dall og overprodusering. Hvilket for øvrig kler låtene godt. Men det fjerner noe av potensialet til låtene, i og med at de ikke får nok kjøtt på beina.

Northern Exposure er på mange måter en typisk soloplate for en artist som har materiale liggende som han gjerne vil ha ut. Men der fokuset tydelig fortsatt er på hovedprosjektet; i dette tilfellet Beezewax.

Materialet er heller kanskje ikke av det aller sterkeste, men Ishak er definitivt likevel en av Norges beste låtskrivere. Mannen har faktisk en slik teft for de gode og lett skjulte melodiene at man ikke kan annet enn å la seg trekke med på naivitetsferden hans.

For fans av Beezewax er dette albumet så absolutt å anbefale. For alle andre er det en fin anledning til å bli litt mer kjent med et beskjedent, men utvilsomt stort låtskrivertalent.