Solace – Slentrende fine pianofingre

Han legger løpet selv – allerede i omslagsheftet trekker Powell frem sitt mål med utgivelsen, ”Solace seeks to bring hope in a time of pain and grief”. Det er tydelig at han med dette albumet sørger for å dempe en del av de følelsene mange kanskje har i en verden etter 11.september. Om han klarer det er en annen sak. Selv om det kanskje ikke er meningen at denne musikken skal utfordre lytteren er det likevel tidvis litt for tilbakelent stemning, sporene klarer ikke skille seg fra hverandre i nevneverdig grad.

Likevel er det en plate som har rullet ganske ofte i spilleren når undertegnede har hatt behov for noe dempet. Bandet er erfarne ringrever i miljøet og det er solide saker som leveres med Solace; særlig Vespestad har imponert denne anmelderen flere ganger både fra riller og scene med sitt spontane arbeid i Supersilent. Låtmaterialet er stødig og faller fint inn i øret, men de mangler det lille grepet som skal få lytteren til å komme tilbake til plata igjen og igjen.

Det finnes likevel en god del lyspunkter; et spor som Rendezvous låter ikke fjernt fra folkmusikken til Jan Johansson og gjør seg godt. Instrumenteringen er her, som gjennom hele plata, smakfullt til stede og er kanskje det som gjør skiva mest verdt å kjøpe. De legger sine detaljer på rett sted og til rett tid. Plata er rett og slett en vakker oase i en hverdag som av de fleste av oss nok både titt og ofte kan oppleves som noe hard og lite tilgjengelig. I slike perioder er Solace et glitrende selskap – rent ut trivelig.

Solace er et fint album som nok vil kunne finne en velspilt plass i mange platesamlinger landet over om de oppdages. Dette er musikk for de late søndagene du bare vil ligge på sofaen og lese bøker; dette er lyd for de dagene du rett og slett bare vil være.