America’s Sweetheart – Amerikas sutrekjerring

I ekte pinup-stil med horeantrekk, gitar og englevinger presenterer Courtney Love seg selv som Amerikas yndling på coveret av hennes første soloskive. Men når man lytter til musikken, og spesielt tekstene, virker det mer som om hun vil at alle skal hate henne. Intenst.

For denne dama hater alle. Intenst. I tillegg vil hun at alle skal forstå hvor forferdelig livet hennes er og hvor vanskelig det er for henne å håndtere berømmelsen. Og sist, men ikke minst, synger hun igjen og igjen om Kurt Cobain.

Fra første spor ripper hun opp i gamle minner og synger om hvordan hun vil at Gud skal gi henne en sjanse til å vise at hun er bedre enn «ham» (i coveret står det anekdotisk: «Him… Hmmmm… Eminem?», men det er ikke vanskelig å forstå hvem hun egentlig refererer til).

Så kommer sanger om hvordan alt dopet og all alkoholen i verden ikke er nok til å holde henne i sjakk, hvordan selv ikke promiskuøs sex kan tilfredsstille henne lengre, og at hun egentlig bare vil skrive god musikk og at vi andre lar henne være i fred. Men det er litt vanskelig når hun velger å smøre privatlivet sitt i trynet på oss med sanger som burde forblitt låst i en dagbok under senga hennes.

Men plata treffer sånn skikkelig midt på treet hva gjelder musikalsk kvalitet. Loves stemme vitner om at ryktene om overveldende dopmissbruk og annet rusk er sanne. Hun er bare en skygge av seg selv og intensiteten har blitt erstattet med snøvling og falske toner.

Courtney Love var riktignok aldri noen fremtredende sangerinne, men resultatet her nærmer seg det ubehagelige. Ikke overraskende ligger melodiene farlig nær Holes siste utgivelse Celebrity Skin, uten å ha de helt store hit-ene. Dette er post-grunge og poppunk i et merkelig sammensurium.

Hun har videre valgt å henge seg på den nye trenden blant kvinnelige artister og hyret Four Non-Blondes-vokalist Linda Perry til å skrive flere av låtene hennes. I likhet med Perrys bidrag på albumene til Pink og Lillix, er også disse under par. Det begynner å bli på tide at folk forstår at det er en grunn til at Four Non Blondes aldri ble noe mer enn et one-hit-wonder-band. Det er mulig hun kan skrive gode sanger for Christina Aguilera, men når det kommer til rock burde hun holde seg langt, langt unna.

I utgangspunktet burde America’s Sweetheart kunne bli en grei nok plate. Men det finnes grenser for hvor mye av Courtney Loves syting det er mulig å tvinge seg igjennom uten en pause. På den ene siden er det ingen som vil høre på henne, der hun klager over problemer med dop, alkohol og sex. Til det er det bare en ting å si: REHAB! På den andre side, er det uforskammet arrogant av henne å skrive tekster om hvordan hun hater berømmelsen sin og at hun helst vil at vi skal la henne være i fred.

For dersom det er tilfellet, hvorfor i alle dager kommer hun da med en ny plate? Hun bør jo strengt tatt heller ikke ha pengeproblemer siden hun fortsatt tviholder på rettighetene til Nirvanas musikk. Albumet blir dermed en eneste stor selvmotsigelse.

America’s Sweetheart er ikke akkurat det vi kanskje hadde håpet på. Og det behøver kanskje ikke komme som en overraskelse, for det begynner å bli ganske lenge siden vi hørte noe fornuftig fra enkefru Cobain. Hun burde derimot ha pakket ned gitaren mens hun ennå var på toppen. Og dersom behovet for sint post-grunge-punk med kvinnelig vokal virkelig melder seg; kjøp da heller noe av The Distillers.