Start Something – Drepende ensformig

Lostprophets fra Wales har fått veldig mye oppmerksomhet fra engelsk rockpresse, og særlig i Kerrang og NME har de gode omtalene florert i øst og vest. Ikke så rart egentlig, guttene spiller jo tross alt collegeradiovennlig melodiøs nu-metal med ”fengende” fjortispunk-syng-med-refreng. At slike produkter selger i bøtter og spann er jo ingen hemmelighet.

Hva så med kvaliteten på deres nye album Start Something? Vinneroppskriften blir som vanlig fulgt til punkt og prikke. En drivende gitar, en pen vokal, rolige mellompartier som går over i ”aggressiv” vræling, alt som skal til i punkutgaven av nu-metalpakken er her, uten unntak.

Rent låtmessig er det til tider overraskende lite dårlig, for det skal sies, undertegnede fryktet det aller verste. Her er fengende øyeblikk, de er små og sjeldne men likevel til stede. Albumets største problem ligger i Eric Valentines drepende kjedelige produksjon, et lydbilde uten variasjon. Alt låter så forbannet kvalmende pent og pyntelig at det ikke kan unngå å irritere! Følelsen av å høre samme sangen om og om igjen er framtredende.

Start Something er i tillegg altfor lang, og kunne med letthet vært kuttet med minst tyve minutter. Ikke at det gjør så mye da albumet fort forsvinner i bakgrunnen takket være sin uinteressante produksjon. Men skal man først sette seg ned å lytte for opplevelsens skyld blir dette fort slitsomt.

Lostprophets vil garantert selge tusenvis, ja sikkert også millioner av denne platen og tjene seg rike og store på ukritiske og umodne ører. For at det er lett å selge denne pakken er det ingen tvil om. Om det er riktig er en helt annen sak.