Fefe Dobson – Advarsel! Klonene angriper!

Fefe Dobson er en tøff 17 år gammel jente fra en liten by i Canada, som synger punk. Høres merkelig kjent ut, ikke sant? Kanskje det er fordi fjortispunk-dronningen Avril Lavigne ble markedsført på akkurat samme måte for under to år siden. Derfor burde det ikke komme som noen stor overraskelse at Dobson ikke er annet enn en kloning av Lavigne. Bare uendelig mye dårligere.

Fefe Dobsons selvtitulerte debut er et ufyselig monster. Det går ikke an å beskrive plata på noen annen måte. En ond konstruksjon viss eneste hensikt er å skvise verdens desillusjonerte fjortisjenter for lommepenger. Etter Avril Lavignes suksess viste det seg at det var et stort marked for liksompunk fremført av liksomtøffe jenter, og derfor har det vokst frem en hel ny generasjon med slike artister. Verd å nevne er Avril Lavigne, Lillix, LiveOnDemand, Big Muff og nå altså Fefe Dobson.

Det som gjør denne plata ekstra vemmelig, er at Dobson er så usedvanlig konstruert og falsk både i opptreden og produksjon. Hennes desperate forsøk på å virke tøff og aggressiv og punkete ved å trute leppene som Billy Idol, kle seg i olabukser, helsetrøyer og naglebelter blir fullstendig ødelagt av designerklærne, digre smykker og fotomodellsminke.

Musikken er totalt strippet for enhver sjarm og appell. Plata er en samling av 12 klinisk sterile låter som ligger så tett opptil tyggegummi-pop at det er vanskelig å forstå hvordan noen kan la seg lure til å tro at dette er rock. Det er en fornærmelse at plateselskapene tror de kan komme seg unna med noe slikt. Hvor dumme tror de egentlig kundene deres er?

Produksjonen er så perfekt og ren at det høres ut som sporene har blitt vasket i klor i timevis. Sangene er gjennomsyret av liksomtrommer, datagitarer og alt annet som ikke passer inn i sjangeren. Musikken er så oppskriftbasert at en nesten skulle tro den var skrevet av en datamaskin. Tekstene er infantile og politisk korrekte og viser Dobson som en 17 år gammel jente som tror at hvis hun synger om sex og revolusjon.

Det er bare ett lite problem: Alle sangene er om teite gutter og kjærlighetssorg. Det er ikke noe punk her. Ingen revolusjon. Bare elendige diktprosjekter fra videregående skole. Og som kronen på verket kommer Dobson selv. Hun tror nok at hun fremstiller seg selv som en rollemodell for dagens ungdom, men i virkeligheten fremstår hun mer som en av de utrolig irriterende jentene fra parallellklassen som trodde de var punkere fordi de hadde på seg litt stygge klær, nagler og snakket om ting de ikke forsto. Dobson er fullstendig blottet for talent og det er umulig å fatte hvorfor et velrenommert selskap som Island Def Jam har valgt å gi ut denne møkka.