Shadows Collide With People – Post-psykedelia for spesielt interesserte

John Frusciante er i sannhet en mytisk skikkelse i musikkverden. Han gikk fra å være en dedikert Red Hot Chili Peppers-fan til å bli bandets gitarist bare for å bli sparket ut grunnet narkotikaavhengighet. Rusen tok nesten livet av ham, men venner og kjente hjalp ham opp på beina igjen.

Omsider ble han gjenforrent med bandet og hyllet for dets fornyede suksess. I mellomtiden prøvde han seg som soloartist, og det er dette arbeidet han fortsetter med sin fjerde soloutgivelse Shadows Collide With People.

Som med mange andre soloprosjekter er avstanden mellom Red Hot Chili Peppers og John Frusciantes egen musikk milelang. Shadows Collide With People er en studie i post-psykedelisk pop med tilsnitt av støy og elektronika. Høres merkelig ut? Vel, dette er ikke akkurat musikk for alle- og hvermann.

Møtet mellom Frusciante og multitalentet Josh Klinghoffer er et merkelig og til tider utilgjengelig musikalsk portrett av en verden i endring. Musikken er gjennomsyret av loops, digitale mikseeffekter, keyboards og gitarer som blir kjørt gjennom endeløse rekker av effekter. Resultatet er et uvanlig lydbilde preget av angst og forvirring.

John Frusciante leverer imidlertid noen svært gode gitarpoplåter med en overraskende sterk stemme (dem som har hørt Frusciante snakke vet at hans store forbruk av narkotiske stoffer har satt sitt preg på mannenstaleevne). Shadows Collide With People er også sprengfull av sterke og introspektive tekster og musikalske ideer. De fleste sangene er i bunn og grunn Beatles-preget popmusikk, men blir presentert på en måte som gir dem et retro-futuristisk uttrykk man kunne ha ventet seg fra folk som Frank Zappa, John Zorn og Robert Fripp.

Noen av sporene, spesielt -00Ghost27, Failure33 Object og 23 Go In To End er mer digital støy enn musikk. Deres plassering midt mellom resten av sangene gjør det vanskelig å lytte gjennom plata i en engang. Rett og slett fordi låtene er for mange og for ubehagelige å høre på under ett.

Flere av de øvrige sporene starter eller ender også med lignende eksperimenter – med mer eller mindre hell. Det er vanskelig å forstå hvorfor Frusciante har valgt å introdusere disse elementene på utgivelsen, men dersom vi tar hans tidligere arbeider i betraktning, kommer det ikke som noen stor overraskelse at også Shadows Collide With People er noe litt utenom det vanlige. Uansett, og sett under ett, er det nettopp disse elementene som trekker helhetsinntrykket noe ned og gjør resultatet til en utfordring, mest for spesielt interesserte.