Funky ABBA – Sofistikert ABBA-hyllest

Det er gått tretti år siden ABBA slo gjennom i Grand Prix, og det er godt og vel tjue år siden de la de hvite kostymene på loftet. Men vi blir ikke kvitt dem av den grunn – dessverre og heldigvis. For hva er vel en fuktig nyttårsaften uten Happy New Year, hva er et bittert ekteskapsbrudd uten The Winner Takes It All, og hva er et dansegulv klokken halv tre på natten full av desperate nyskilte 38-åringer uten… ja, nettopp Gimme! Gimme! Gimme (A Man After Midnight)?

Men hvem hostet opp idéen til Funky ABBA? Mannen bak heter Nils «Red Horn» Landgren og har holdt det gående som trombonist og arrangør siden syttitallet. Gjennom disse årene har han bygget opp et solid internasjonalt omdømme som arrangør og virtuos på sitt instrument. Etter et par års selvpålagt funkpause, der han har dyrket sine mer sentimentale musikalske sider, har han nå vendt tilbake til sitt kritikerroste funkprosjekt Funk Unit.

Sammen med bandets faste medlemmer og et friskt lag med gjestemusikere har Landgren omarrangert tolv av ABBAs mest kjente låter og laget en velprodusert og original vri på disse sviskene. Det hele er faktisk innspilt i ABBAs eget Polar Studio A for å få den rette stemningen.

Låtvalgene er i seg selv lite originale – her er det bare store hits. Men i Landgrens skrudde verden er Money, Money, Money blitt til en svulmende og solspekket soulsviske. Voulez-Vous har beholdt mye av den melodiske styrken og blitt til jazzet soulfunk, med hovedvokalist Magnum Coltrane Price’ myke fløyelsrøst og spenstige rapinnslag i sentrum.

Dancing Queen er blant platens beste spor. Den er blitt tildelt et usedvanlig spenstig arrangement som bevarer originalens undereksponerte tungsinn på en mesterlig måte. ABBAs signaturmelodi Thank You For The Music er tatt helt ned, og den har faktisk fått en real bluesfeeling, hvor rart det enn høres ut. Benny Anderson selv spiller piano på den avsluttende When All Is Said And Done, som setter et verdig – og veldig lite funky – punktum for en høyst besynderlig plate.

Det er ganske tydelig at Landgren synes musikalske grenser kan være flytende. Funky ABBBA er derfor vel så mye preget av jazz, blues og soul som utpreget funk – uten at det gjør sluttresultat noe dårligere.

ABBAs melodier var alltid deres største styrke, og platens akilleshæl blir derfor at Landgren enkelte ganger tar seg for store melodiske friheter i forhold til de opprinnelige komposisjonene. Et av svenskenes heldigste øyeblikk, SOS, er for eksempel blitt et ganske ugjenkjennelig, anonymt, og flatt innslag. Men det er ett av få unntak, for helhetlig fungerer dette faktisk merkverdig bra.

Funky Abba egner seg kanskje bedre som oppmuntrende lydspor til helgevasken, eller som stemningskaper for en kveld med høy sigarføring, snarere enn til konsentrert lytting. Selv om det siste absolutt er mulig. Artig er det uansett!