Smidig popsnekker

(Café Mono, Oslo – mandag 7. juni 2004)
Foto: Knut Neerland (knut@rekylfoto.no)

Jens Lekman albumdebuterte tidligere i år med albumet When I Said I Wanted To Be Your Dog. Og det til aldeles strålende mottagelse både her i Panorama, og i annen dagspresse som dro frem det ene superlativet etter det andre om den lettfattelige popen Lekman leverte.

Under mandagens konsert tok han det hele ned smule, og leverte et sett som i større grad var preget av en gryende melankoliker enn av spretten pop-entusiasme. Han både tør, og kan, spille på flere strenger enn de han benyttet på albumet.

Moderne crooner
Den fyldige stemmen hans smyger seg av gårde, fyller hver bidige kvadratmeter i det romslige lokalet, og etterlater en lun stemning man blir glad i. Akkurat som de gamle crooner-kongene brukte stemmeprakten til å trollbinde sitt publikum, gjør Lekman mye av det samme.

De underfundige historiene han elegant lirker ut av stemmebåndene lister seg inn i øregangene og bidrar til inntrykket av at vi her har å gjøre med den komplette nu-crooner. Han trekker frem munnspillet som den naturligste forlengelsen av den varme stemmingen gitarklimpringen hans gir. Solgt blir du i alle fall når han slenter av sted uten å sette trommehinnene på noen store prøver.

Brillefin popmusiker
Musikken er verken vanskelig eller høy. Den er bare varm, lavmælt og direkte. Akkurat slik man ønsker at gode singer/song-writere skal gjøre når de er på scenen. Fin, omtenksom og på ingen måter truende. Da har vi det fint, og det var akkurat det vi hadde det denne kvelden: fint.

Forhåpentligvis selger han tett med skiver fremover også, så han slipper å spille mer i bryllupselskaper (som etter sigende er det hans jobber med til hverdags), slik at han kan konsentrere seg om å lage brillefin popmusikk. Slikt får vi ikke nok av nemlig. I alle fall ikke hvis det blir like delikat lagt frem som tilfellet var denne gang.