Surt og kaldt med musikalsk varmekilde

Bright Eyes / Magnet / The Cardigans / Ash
(Norwegian Wood, Frognerbadet, Oslo – lørdag 19. juni 2004)
Alle foto: Anthony Hopkins (anthony@panorama.no)

Lokale The Jessica Fletchers og de nye britiske yndlingene The Delays hadde begge gjort ferdig sine sett da Panorama inntok Frognerbadet for tredje dag på rad. Etter en koselig åpningsdag torsdag med Hellbillies og Odd Nordstoga som headlinere og en frisk, men våt aften i selskap med selveste David Bowie fredag, var det tid for amerikansk sofistikert indie fra Bright Eyes, behagelig eleganse fra Magnet, pur svensk pop fra The Cardigans og nordirsk rocka popunk fra Ash.

Bright Eyes

Amerikanske Bright Eyes gikk på scenen i halv firetiden og serverte sine sofistikerte og utvilsomt deilige toner med stor innlevelse og tilstedeværelse i musikken tross en heller laber publikumsinteresse. I alle fall var det langt ferre som hadde tatt veien til Frognerbadet denne ettermiddagen sammenlignet med Bowies opptreden kvelden før.

Men Bright Eyes leverte tross dette varene og fengslet tidvis de publikummerne som hadde fokus rettet mot scenen. Totalt sett var det rundt fire tusen individer som totalt var innom portene i badet denne tredje festivaldagen, men at kun snaut halvparten hadde kommet til Bright Eyes tidlige konsert er det liten tvil om. Tross gode kritikker og et knippe svært dedikerte fans, har de likevel langt mindre tiltrekningskraft enn eksempelvis The Cardigans og Ash som skulle overta scenen senere.

Skrøt av Wood
Med sin desperate og angstfylte vokal sørget Conor Oberst og hans medmusikanter i sitt tre kvarter lange sett for å gradvis fange og engasjere flere tilkomne festivalgjengere. Det hjalp nok også litt på selvfølelsen for festivalledelsen som fikk mye skryt fra Oberst, som tydelig ikke var like fornøyd med mottagelsen han hadde opplevd under Hultsfred i Sverige kvelden før.

Ellers holdt nok lett regn og kaldt vær flere unna enn hva som hadde vært tilfellet på en varm solskinnsdag, så det er ikke Bright Eyes’ skyld at konserten ikke ble en større suksess. Men alt i alt holdt bandet mål og vel så det.

Magnet

Da det var bergenseren Magnets tur til å innta den store scenen, begynte regnet – på ekte bergensk vis – virkelig å sile ned. Og det i strie strømmer, og i såpass store mengder at scenearbeiderne måtte flytte både utstyret, ”magneten” og musikkvennene hans (deriblant ”talentet” Tarjei Strøm fra Ralph Myerz og ”legenden” kaeyboardist Fredrik fra Sister Sonny) lenger inn på scenen for at de ikke skulle drukne helt – eller det som verre er; bli utsatt for elektrosjokk.

Men da konserten omsider var i gang, bød Magnet på sine smekre låter fra hans to soloplater Quiet & Still og On Your Side. Spesielt godt motttatt ble coverversjonen av Bob Dylans Lay Lady Lay, til tross for at Gemma Hayes som opptrådte fra samme scene to år i forkant ikke var der og backet opp, slik hun gjør på plate.

Varmet i kulden
Mens regnet gjorde alt og alle våtere og kaldere, varmet den magnetiske(!) musikken som strømmet fra den enorme sceneriggen de fleste festivalgjengere – som stort sett gjemte seg inne i sine nyinnkjøpte regnponchoer. Dessuten nærmet det seg sakte men sikkert kveldens store trekkplastre (The Cardigans og Ash), og utrolig nok var det derfor langt flere som fikk sjansen til å bivåne Magnet enn hans forgjenger Bright Eyes.

Men Magneten innfridde som vanlig, og viste med dette at hans format egner seg like utmerket fra en stor scene som i et betraktelig mindre klubbkolake.

The Cardigans

En av Sveriges store eksportartikler på musikkfronten gjennom det siste tiåret, The Cardigans, inntok hovedscenen etter Magnet og bød på et sett med en miks av gruppens mange hitlåter kombinert med nytt materiale, samt en og annen coverversjon, blant annet Black Sabbaths Changes.

The Cardigans er på ingen måte et dårlig band, men det er på ingen måte like ”interessant” å observere Nina Persson & co på en scene i 2004 som det var det i 1996. Låtene er riktignok like fengende som før, iallfall hitene, men det er vanskelig å bli veldig engasjert av det gruppen byr på. Så spennende er dette bandet ikke, og var det heller ikke under lørdagens opptreden på Wood.

Ash

Nordirske Ash kom til Frognerbadet og til sitt andre norgesbesøk på noen få måneder, og viste atter en gang styrke som liveband. Med årets utgivelse Meltdown i bagasjen, fremstår bandet hakket råere og heftigere i formen enn før, noe som tildels kom til syne under denne kveldens festivaljobb. En miks av fengende poppunk og rå garasjerock ga de sylvåte (og kalde) tilhørerne mye valuta for pengene.

På bandets vegne viste frontmann Tim Wheeler så godt han kunne at han hadde stor medfølelse for alle som hadde trosset været for å komme å høre på dem, og ga alt for å innfri forventningene. Og Ash gjorde jobben sin med stor overbevisning. De lekte seg regelrett gjennom sitt sett av store og små, men alltid like fengende singelhits som Girl From Mars, Shining Light, Goldfinger, Oh Yeah og Walking Barefoot, og krydret med tyngre riff fra den nye platen. Fornøyde festivalgjenere holdt ut, og ville attpåtil ha mer da hovedsettet var over.

Covret Lizzy
Ash kom tilbake å gjorde en svært så troverdig tolkning av Thin Lizzy-klassikeren The Boys Are Back In Town før de rundet av det hele – og hele festivallørdagen – med sin egen Burn Baby Burn til stor jubel fra den forfrosne mengden mennesker i amfiet foran dem.

Totalt sett ble den tredje av i alt fire festivaldager i Frognerbadet en særdeles kjølig affære, men hvor aktørene på scenen varmet med sin musikk. For hadde det ikke vært for stabile og profesjonelle artister, hadde denne festivaldagen kunnet blitt en total katastrofe. Dagens aller lykkeligste var nok selgerne av regnponcoer, som gikk unna som varmt hvetebrød, mens det hele tidvis ble hyggelig for oss andre også, selv om værgudene tydeligvis ikke kan være spesielt glad i god musikk…