Hurra for Hultsfred!
(Hultsfred-festivalen, Sverige, torsdag 17. – lørdag 19. juni 2004)
Alle foto: Maria Bjørkenes (mariagbj@yahoo.com)
Dypt inne i de svenske skoger går årlig landets viktigste musikkfestival av stabelen. Mindre enn Roskilde, billigere og hyggeligere enn Quart. Hultsfred er en knøttliten by, som også denne sommeren ble snudd på hodet. Festivalområdet er godt plassert ved en innsjø og masse trær – idyllisk skal det være.
Norsk åpning
Til tross for kraftig vind sto de fleste teltene fortsatt fast på torsdag og festivalen kunne for alvor starte. Det var det ingen ringere enn vår landsmann Erlend Øye som hadde fått i oppdrag
å gjøre. Som første artist ut snurret han plater, hoppet rundt og sang innimellom. En energi og et humør som smittet over på publikum, og satte dermed standarden for resten av helgen.
Deretter bar det videre til Phoenix, som tidligere i år slapp det skamroste albumet Alphabetical. Franskmennene spilte på Atlantis, et sirkustelt mange hadde tatt turen og en konsert Quart-publikum kan glede seg til. Men det hastet rask videre. Programmet denne dagen var nemlig stappfullt, ikke mye man burde eller kunne gå glipp av denne dagen.
Først ble det en titt innom Kris Kristofferson. En stor scene, en mann, en gitar og en legende i levende live. Alicia Keys var neste ut, dama som ikke synger en eneste tone feil og dette var
heller ikke feil på festival. Så hadde vi tid til å ta en tur innom Bright Eyes, amerikansk lo-fi indierock, som roet det hele ned en stund.
Svingende søstere
Deretter bar det tilbake til Atlantis-teltet. Ennå større publikum en sist. Mange har nok fått med seg Scissor Sisters‘ selvtitulerte debut fra i vår, for her var det mange forventningsfulle. En pangåpning med Take Your Mama fikk hele teltet til å løfte seg, og det holdt seg der resten av konserten.
Etter å ha fått danset fra seg med New York-søstrene var PJ Harvey allerede i full gang på den største scenen Hawaii. Her var det rock’n’roll levert fra en svært så opplagt Polly Jean, som blant annet fikk latterkrampe på refrenget til Down By The Water. Uten at det ødela noe.
Etter et pust i bakken var det klart for de gamle heltene i Pixies. Frank Black og resten spilte for et svært så takknemlig Hultsfred. Med klassikere som Where Is My Mind og Monkey Gone To Heaven kunne ikke dette slå feil.
Dagens andre franske, Air, avsluttet kvelden på Pampas, festivalens nest største scene. Helt greit, men det kan nok skyldes en utrolig lang dag med så mye bra. Heldigvis ikke så mye man måtte se neste dag.
Svensk popdronning
Etter en natts søvn ble det litt utforsking av festivalområdet. Fordelen med å være norsk på Hultsfred, er at når du kommer et godt stykke vekk fra Strömstad synes faktisk svensker at nordmenn er veldig stas. Etter mange oppfordringer fra söta bror endte vi opp på Marit Bergman, og takk for det. Om Håkan Hellström er kungen av svensk pop, så er Marit dronningen! Dette var lystig og glad pop servert på det mest sjarmerende.
Selv om de fleste endte opp på Sverige-Italia-kamp på storskjerm, var det noen som hadde fått med seg at Magnet spilte Stora Dans Rookie. En hel del faktisk! Her ble det stemning til tusen og grunn til å heise det norske flagget til topps. För en kjänsla!
Videre til de svenske jenterockerne i Sahara Hotnights etter 1-1 mot Sverige-Italia på Hawaii. Jentene kan spille de, men på denne store scenen mislyktes de dessverre i å oppnå noe særlig kontakt med publikum eller skape stemning. Stemning ble det derimot når de svenske punkerne Randy spilte opp på Pampas. Høy conversesko-faktor og mye hopping.
Morrissey tilbake
Lørdag våknet Hultsfred til øs pøsende regn. Men regnet stoppet opp litt idet Weeping Willows gikk på scenen Hawaii. Det var det som skulle til for å få et smil på munnen til de fleste. Dette svenske bandet spiller sterk melodiøs musikk med en fantastisk vokal signert
Magnus Carlsson. Så på tross av dårlig vær, dette så ut til å bli en bra dag.
Tidligere Blur-gitarist Graham Coxon sto senere på dagen på scenen på Pampas. Denne fyren klarer seg fint uten sine gamle bandkolleger. Her var det god driv og mye bråk fra en av dagens Englands fremste låtskrivere.
Selv om det utover dagen var kaldt som pokker holdt folk seg fortsatt oppe. Mye på grunn av mannen som skulle spille på Hawaii senere på kvelden.
Klokken 21:30 gikk Morrissey på scenen, noe mange tydeligvis hadde ventet på. Det var en særdeles pratsom Morrissey i godt humør som gikk på scenen. Han spilte mest i fra You Are The Quarry som ble svært godt mottatt av kritikere og publikum da den ble sluppet i forrige måned. Det la heller ikke noen demper når gamle klassikere som Every Day Is Like Sunday strømmet ut fra denne storheten. Morrissey er tilbake! Helt til slutt kom There Is A Light That Never Goes Out, den eneste Smiths-låta som ble spilt***, men nok til å få publikum i ekstase .
En fantastisk avslutning på en fantastisk konsert og en fantastisk festival.
Takk Hultsfred, vi kommer gjerne tilbake!
*** I etterkant har det kommet frem at det skal ha blitt spilt flere Smiths-låter under settet, men Panoramas utsendte var ikke tilstede under hele konserten (red.anm.).
