Moro for fansen

(Rockefeller, Oslo – torsdag 16. september 2004)
Foto: promo/arkiv

Det er i år 32 år siden det opprinnelige MC5 ble oppløst, etter først å ha gitt oss tre av rockhistoriens absolutte klassikere med liveplaten Kick Out The Jams, samt Back In The USA og High Time.

Nå, over tretti år senere, har supervokalist Rob Tyner og gitarist Fred ”Sonic” Smith vandret heden og igjen stå bare gitarist Wayne Kramer, trommis Dennis Thompson og bassist Michael Davis fra originalbesetningen. For å gjøre opp for at to av hjørnesteinene i bandet ikke lenger kan stille, har de tatt med seg kjente folk som blant annet BellRay vokalisten Lisa Kekaula og Hellacopters-godgutten Nick Royale til å synge og spille gitar.

Reddet av ungdomstiden
Selv om gammel kjærlighet etter sigende aldri ruster, fikk vi i går oppleve noe som kunne vitne om det motsatte. Dennis Thompson så unektelig umotivert der han satt bak trommesettet, og bassist Michael Davis latet heller ikke til å være særlig proppet av ”teenage lust” han heller. Wayne Kramer var vel den av de tre som så ut til å være i best form og gjorde sitt beste for å få i gang publikum med strøkne riff og annet passende frieri som romperisting og dansetrinn.

Det som reddet kvelden er de «evergreen»-låtene til MC5 står som påler i musikkhistorien. Det er et faktum som ikke kan besudles, uavhengig hvem som skulle få seg til fremføre dem. Dette materialet er tidløst fantastisk. Det låter alltid forbasket godt, rett og slett fordi de er renskårede rocklåter som oser testosteron og ungdommelig frustrasjon.

Da spiller det på en måte ingen rolle at de resterende medlemmene er over «de femti» og bærer preg av å ha lekt med altfor mye narkotika opp gjennom årene. Musikken de laget for over tretti år siden taler sitt eget språk og minner oss ettertrykkelig om at bra musikk ikke har noe med alder å gjøre.

Få nye fans
Det er lite trolig at de vant noen nye fans med gårsdagens opptreden på Rockefeller. Den ble ganske rotete med alle gjestevokalistene (det var to til i tillegg til Lisa Kekaula og Nick Royale), og den periodevis daffe innstillingen fra gamlegutta selv.

Men så lenge Kick Out The Jams, The American Ruse og Looking At You er så gode låter som de er, kunne unge som gamle diehard-Motor City 5-fans gå hjem med fornøyde miner.

MC5 er ikke det de en gang var, men hvem er vel egentlig seg selv lik tretti år etter videregående?