Aha Shake Heartbreak – Atter en kongeplate

Det er ikke alle forunt å levere solide ting på ”den vanskelige andreplaten”. Klarer et band å hoste opp en dugende oppfølger til en fin debut, så vanker det garantert mye ros. Å lage to gode album i starten av karrieren, for så å oppleve at disse to blir stående som deres beste bidrag, er på en måte greit. To virkelig gode album kan på sett og vis veie opp for 10 middelmådige oppfølgere.

Kings Of Leon har med sin andre plate kommet akkurat dit. Når de nå slipper en mer gjennomtenkt plate enn debuten, trenger de ikke lenger å bevise for noen at de lager fortreffelig musikk. Tempoet er kjørt kledelig ned et par hakk i forhold til Youth and Young Manhood, men ikke til den grad at det direkte går utover intensiteten. For det er fortsatt en rusten og rumlete sørstats-rock’n’roll som står øverst på menyen. Forskjellen ligger i at gruppen denne gangen tar seg tid til å spre kruttet utover hele albumet, og ikke plassere alt på noen ufeilbarlige killerlåter som sist.

Men å si Aha Shake Heartbreak er en vokseplate er heller ikke helt riktig. Platen er vår nye bestevenn allerede etter tre minutter i spilleren. Den klarer på mystisk vis å låte jordnært og flamboyant på en og samme gang. En jevn og god følelse vekkes så snart platen kommer i gang, og det kan kjennes at dette er en bra plate.

Flinkisfakter med lure løsninger og øresnop dukker opp underveis. Men lydbildet til Kings Of Leon er likefullt trygt forankret i den stolte sørstatsrocken som har blitt til gjennom flere generasjoner. Utrolig nok klarer denne familiære kvartetten både å ligne på sine forbilder samtidig som de tilfører tradisjonen sitt eget snitt.

Det er ikke mange av rockens hyper som holder seg lengre enn første runde på catwalken. Derfor er det overraskende og gledelig å si at Kings Of Leon gjør nettopp det. For også denne gang har de laget et kongealbum som kommer til mure seg inne i CD-spilleren. Et sted den kommer til å forbli frem til neste sommer da Beach Boys overtar stafettpinnen.