The Singles 1984 | 2004 – Imponerende singelsamling
”So needless to say”: Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen og Morten Harket har forlengst skrevet seg inn i historiebøkene som Norges desidert største internasjonale suksess på musikkartet. Og med tanke på at a-ha nylig har skiftet selskap er det ikke helt unaturlig at Warner nettopp nå finner tiden moden for å oppsummere bandets tyve år lange karriere.
”How can it be / Believe me”: The Singles 1984 | 2004 er lagt opp med låtene plassert i kronologisk rekkefølge. På den måten er det lett å følge bandets utvikling fra et litt lettbent synthpop-orientert band á la Take On Me til det noe mer avbalanserte voksne popbandet som synliggjøres i Lifelines fra 2002.
”Upon this my dreams are depending”: Eventyret a-ha kan tross gigantiske salgstall ikke skryte på seg mer enn en listetopper i USA (Take On Me, oktober 1985) og en i Storbritannia (The Sun Always Shines On TV, januar 1986) – verdens to største markeder. Med tanke på at dette også er bandets to første singler, skulle man kanskje tro at alt siden har vært en nedtur.
“Please now, talk to me”: Men slik ender ikke denne historien. For i kjølvannet av at de tre nordmennene hadde erobret de viktigste singellistene på hver sin side av Atlanteren kom resten av verden kravlende etter. Take On Me klatret til toppen av totalt tretten nasjonale singellister, mens debutalbumet Hunting High And Low raskt ble en millionselger. Og foruten den formidable responsen i US og UK, tok bandet kjapt kontroll på andre viktige markeder som Australia, Japan, Tyskland og Brasil.
”The living’s in the way we die”: Gruppens tre første album; Hunting High And Low (1985), Scoundrel Days (1986) og Stay On These Roads (1988) inneholdt til sammen elleve store hitlåter som markerte seg sterkt i Storbritannia som i store deler av den vestlige verden. I USA derimot, mistet a-ha fotfestet allerede etter sin andre singel, The Sun Always Shines On TV (som ”kun” nådde 20. plass på Billboard-listen i 1986).
“Take the highway down to your doorway”: Med sitt fjerde album East Of The Sun, West Of The Moon (1990) begynte britene også etter hvert å gradvis miste interessen for a-ha. Til gjengjeld fikk trioen et kjempeløft i Sør-Amerika, og da særlig i Brasil hvor de spilte for rundt 200 000 entusiastiske tilhørere i 1991.
”I’ll soon be gone now”: Med den funky The Doors-inspirerte singelen Move To Memphis gikk det ytterligere to år før et nytt album forelå. Det noe undervurderte Memorial Beach så dagens lys i 1993 og ble – med unntak av Shapes That Go Together, den offisielle låten til Lillehammer Paralympics i 1994 – det siste vi skulle få fra a-ha på seks år, inntil de gjorde comeback i 2000.
”What do you see? / Where do we go?”: Gruppens to siste plater, Minor Earth | Major Sky (2000) og Lifelines (2002) har først og fremst vært formidable suksesser på hjemmemarkedet, men ikke satt like dype spor etter seg på den internasjonale arena. Like fullt har disse, som alle av bandets tidligere utgivelser, solgt mer enn det meste som gis ut fra norske artister.
”I don’t wanna say goodbye”: Hvorfor er ikke vanskelig å forstå. For a-ha har gjennom tyve år vist seg som et habilt og uvanlig stødig poporkester som tilsynelatende sitter på en hemmelig oppskrift når det kommer til hvordan en perfekt poplåt skal bygges opp og fremføres. Ikke minst tydeliggjøres dette gjennom The Singles 1984 | 2004, som mer enn godt nok dokumenterer norges største popeventyr gjennom tidene.
”It’s time, yeah, to break free”: For øvrig gjør vi oppmerksom på at The Singles 1984 | 2004 ikke er en komplett samleplate som inkluderer samtlige av a-has singler. Blant annet mangler You Are The One, The Blood That Moves The Body, Early Morning og I Call Your Name. Til gjengjeld er alle disse å finne på den forrige oppsummeringen, Headlines And Deadlines – The Hits Of A-Ha, sluppet i 1991.
