Categories: Konserter

Stå opp – Hana galer

(Blå), Oslo – lørdag 15.januar 2005)

All Ears fortsatte med uforminsket kraft denne kvelden og ga oss noen av de beste settene på festivalen så langt. De spontane høydepunktene kom både i soloutspill og i velkjente konstellasjoner og ga et publikum sultent på improv mat for pengene.

GUSH

Dette var et band undertegnede hadde sett frem til med lengsel. Det er ikke hver dag man får se tre slike kjemper på et brett og i en sånn form som man gjorde denne kvelden. Mats Gustafsson er og blir en av de fremste saksofonistene i jazzmusikken, Sten Sandell finner opp pianoet med visjoner og snert og Raymond Strid er stødigheten selv med trygt blikk og kruttkraft.

De begynte pustende med knitrende elektronikk fra Sandell som mikset seg med Strids vispende cymbaler og den hese pustingen fra Gustafssons saksofon. Det sto tydelig frem for undertegnede at denne treenigheten er en samkjørt enhet av visjonærer. Det stoppet aldri – i stedet så de hverandre i det grep skiftet takt og blikk slo an den videre kursen.

Det er vel nettopp denne evnen de virkelig gode musikerne har – man ser ikke bare sine egne prestasjoner, men hele ensemblets. Dette resulterer i et samspill som ofrer egne innspill til fordel for det drivet gruppa setter. Like fullt er det plass til å sole seg i scenelyset, men da i tråd med den røde tråden som er staket opp; ikke på tvers av den.

Anders Hana

I fjor var han en ukjent debutant som viste sine eldre medspillere både ærbødighet og respekt. I år var han mannen som snudde ryggen til all konkurranse og sto frem som en av de fremste musikerne her hjemme – uansett sjanger. Hans solosett denne kvelden klarte å være nærmest naken i all sin sårhet sekunder før han skapte en solstorm av lyd, feedback og riffing.

Han har i løpet av sin overraskende korte karriere fått frem en spillestil som står trippende til kamp midt mellom hærlyden av Sonic Youth og jazzklimprende Derek Bailey og Ivar Grydeland. I løpet av settet benyttet han seg av effektbokser, buer, klyper og fingre. Alt tas i bruk for å frem det beste sluttresulatet. I et sekund var han nesten ømt stille, mens han i det neste riffet løs i flere minutter og nesten kastet seg frem og tilbake over scenen.

Salen var hjertelig til stede med massiv applaus mellom sporene han dro frem og klappet han også tilbake på scenen for et kort, stille ekstranummer hvor han viste sine dempende evner.

Yxoid

Kveldens uheldigste ble Yxoid som havnet på spillelista etter Anders Hanas fantastiske solosett og før en eksplosjon av lyd fra Hana, John Hegre og Mats Gustafsson. Den unge, svenske trioen var et nytt navn for denne anmelderen og klarte vel heller ikke overbevise fullt ut ved dette møtet. Det ble noe anonymt i forhold til kveldens andre utøvere og stemningen var klart mer dempet under deres sett. Dette burde egentlig ikke være noe ankepunkt for kritikk – dempede sett kan like fullt være innertiere. Men, trioen klarte ikke helt å forføre salen på den samme måten som elektriske Hana hadde gjort det.

Mats Gustafsson/Anders Hana/John Hegre

Et altfor kort sett fra en trio som hver for seg favner om kraft og sårhet på utrolige måter. Dette var et spontansett som hadde dårlig tid da et klubbkonsept skulle kjøre i gang ved midnatt. Det var synd da det uttrykket de tre la frem for Blå var et av de meste heseblesende under årets festival. Hana og Hegre slamret, hylte og pep bak en Gustafsson som aldri klarte å stå helt stille i det han skar seg vei gjennom januarnatten.

Dette settet ble enda et bevis på den bølge som slår over gråsonen mellom jazz/improv og rock for tiden. I noe som ser ut til å være en ny bølge innen fri musikk, var denne kveldens siste trio med i opptoget for den nye rocken. De reglene som lenge har bundet rocken fast til spillelistenes rigide form er i ferd med å bli revet ned av musikere som våger å sette fokus på stemning frem for genrebasert form.

All Ears så ut til å være enda en suksess for det eminente miljøet man er i ferd med å bygge opp i Norge/Sverige. Denne soniske unionen ser ut til å ha dannet fundamentet for en scene som nå seiler opp som en av de ledende i Europa, og det eneste negative med dette faktum er at det er et helt år til neste gang!

Share
Published by

Recent Posts

Kjempefengende om annerledes barn

Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…

1 måned ago

En alternativ rapper med en unik stil

Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…

1 måned ago

Har laget filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist

Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…

1 måned ago

Hyller kvinnehelter med ny låt

Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…

3 måneder ago

Norges svar på Adele

Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…

5 måneder ago

Holder det nede med rap på norsk

Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…

9 måneder ago