II – Stødig gladblues
II inneholder den typen blues som man kan forvente å høre av musikere som Knut Reiersrud, og ikke deltablues av den typen Bjørn Berge har servert oss i flere år.
De som plukket opp Tramp og Klapp fra førstnevnte, kunne høre en afrikansk type blues som var ladet med solstråler og gode vibrasjoner. Nå er ikke Steady Steele misjonærer for den afrikanske bluesen, men mye av den samme stemningen er å finne på platen. Dette er ikke blåtoner av den typen som trekker deg ned i møkka, det er heller lyseblå toner av den typen man kan forvente å finne på en bluesfestival. Der sola skinner.
Det er egentlig ikke ment som et positivt stempel. Men det er gode øyeblikk her også, for eksempel en oppdatert utgave av Willie Dixons Don’t You Let That Music Die. Men man mistenker denne for å være et standardnummer i rekken av evergreens i sjangeren, eller i alle fall en låt Steady Steele har polert inn i sitt repertoire.
Bandet gjennomfører den greit dog, og mange bluesvenner vil nok nikke anerkjennende til valget av albumåpner. Videre utover platen er det nok av andre coverlåter, en tradisjon som ikke er ukjent i bluesmiljøet.
Låter som Good News av Dan Robey faller dessverre utenfor undertegnedes smak. Sangen er en skikkelig oldtimer godt plantet i rockabillyland, og denne versjonen får fingeren til å lande pent på skip-knappen. På Going Away er de derimot på sitt beste. Denne sangen burde fått æren av å avslutte albumet, ikke bare på grunn av tittelen, men også fordi den lukter av stengt bar og siste dans. Låten er instrumental og en øvelse i musikalitet. Det er også et herlig pusterom fra en vokal som minner noe om tidligere nevnte Reiersrud, en mann som er mer kjent for sine gitarprestasjoner enn sine vokalprestasjoner.
Til slutt på albumet finner man en remiks av Good News av Barabass, og deretter Going Too Far Away, remikset av ingen ringere enn Kaptein Kaliber. Bandet skal ha kudos for motet til å eksperimentere i en sjanger som av mange regnes som fastlåst, men denne miksen er dessverre fullstendig uinteressant.
Undertegnede har tidligere beskrevet Kaliber som umulige å høre på, og inntrykket er ikke bedre her. Hva dette sporet gjør på denne platen (det forrige også, selv om det er bedre) er ufattelig. Det hadde vært bedre å levere en rendyrket bluesplate, helst med flere egenskrevne låter. Det er nemlig deres egne sanger som er de beste her. Og så kunne de avsluttet på det ellevte sporet Going Away. Da ville denne platen oppnådd en høyere karakter.
