Underlig Frihet – I overkant svulstig

Både Bjørn Eidsvåg og Kari Bremnes har med stort hell oppdatert sitt eget uttrykk med å gjøre musikken sin litt mer rockorientert, samtidig som de tok vare på en moden og livserfaren dybde. Sigvart Dagsland prøver noe av det samme her, men han lykkes dessverre ikke like godt som de andre veteranene han må måle seg med. Til tider holder sangene hans den høye kvaliteten vi er vant med, men helhetsinntrykket er dessverre ikke like inspirert som man kunne ønske.

Det beste øyeblikket på Underlig Frihet er Blåsenborg der Dagsland får vokalhjelp fra gode gamle Jan Toft fra gamle dagers Vamp. Det er et herlig gjenhør med en av de virkelig store sangerne i norsk visepop, og Toft gjør denne sangen til sin egen, nesten som om det var en Vamp sang. Men Dagsland har fått hjelp av flere på denne platen, både spellemansprisvinner Solveig Slettahjell og kona Karoline Krüger. Begge bidrar til å heve inntrykket av sangene Dagsland serverer oss denne gangen.

Men selv om Dagsland er flink til å arrangere stemningsfulle sanger, og skriver om voksne tanker og verdier som midtlivskrise, å gjenfinne seg selv, det å bli gammel og høyere makter, klarer han ikke helt å gjøre det beste ut av det denne gangen. Av og til blir det litt for svulstig i svingene, som for eksempel når han i tekstheftet skriver liv og død og paradis med stor forbokstav. Tekstene kan også blitt litt i overkant dype og ettertenksomme, og det gjør at hele platen blir nokså tungt fordøyelig. Av og til skal popmusikk være overfladisk og ubetydelig. Har man kun den ene eller den andre ytterkanten blir det fort feil.

Til tross for dette skal man ikke beskylde Sigvart Dagsland for å ha laget en dårlig plate, for det er han neppe i stand til. Men Underlig Frihet er ikke der oppe med de største han har gitt ut før, til det er den for tung og ensformig. Men har du flere Dagsland plater fra før er det ingen grunn til å unngå denne. Har du ingen derimot, kan du ta en annen.