Conquest Slaughter – Skjev skrangleindiecountry

Frank Lenz’ skjeve, men følsomme skrangleindiecountry, minner så mye om Neil Young at vi stusser. På sitt beste, slik det kan høres på deler av Conquest Slaughter, har dette likevel særpreg.

Stemmen til Frank Lenz fra California ligger tett opptil Neil Youngs lyse, lett nasale røst, og er det som først og fremst gir sterke assosiasjoner til sistnevnte. Stemmen er dog ikke det eneste. Det halvakustiske lydbildet på Conquest Slaughter – som er Lenz’ tredje utgivelse – er heller ikke ulikt lydbildet på Youngs mer akustiske skiver.

Konsekvensen er at Lenz tidvis høres ut som Neil Youngs lett forstyrrede nevø med sans for skjeve melodilinjer, akustisk gitar og piano. På de enkleste låtene er likheten nesten påtrengende. Særpreget forsvinner for eksempel på Circus Cat, der stemmen flyter så ubesværet over et enkelt, akustisk komp at vi gjesper lett og ser på klokka. Race Observer er i samme kategori, og gamlingen Young blunker til oss bak høyttaleren når Lenz henter frem munnspillet midtveis.

Åpningssporet The Man With The Curse On His Head er den mest åpenbare låten – en refrengbasert trudelutt som er lett å ha med å gjøre. Lenz har kalt musikken på sin forrige utgivelse, den egenfinansierte The Last Temptation of Frank Lenz, for ’stoner folk’.
Conquest Slaughter er hakket skjevere og mer indie-inspirert. Skurrende gitarer og intrikate arrangementer i lo-fi-drakt toner ned singer/songwriter-preget fra forgjengeren.

Best er Frank Lenz når han med gitaren på skakke kjører på med fuzz, og pakker melodiene i flere lag med overraskende detaljer. Finfine Trevin Family Overdrive er en innertier i så måte, og platas mest vellykkede låt. Tittellåten kobler harmonier og surrealistiske gitarhugg på en god måte og Lenz legger dessuten til et annet element; nemlig drømmeaktige Spiritualized-aktige elementer som gir variasjon og hevede øyenbryn.

Dette er skjev skrangleindiecountry for folk som aldri hører på musikk fra VG-lista. Denne typen americana er blitt ganske pop de siste årene og suksessen til for eksempel Jim Stärk og St. Thomas her hjemme vitner om nettopp det.

Frank Lenz er noe mindre mainstream enn disse, men er ikke spesielt nyskapende innen sjangeren.