Blinking Lights And Other Relevations – Overlesset storhet

Eels har siden debuten A Beautiful Freak i 1996, vært en stabil bidragsyter til den alternative popscenen. Med en karakteristisk stemme og teft for smarte melodier har bandleder Mark Oliver Everett (E) klart å skape sitt eget musikalske univers – et univers preget av gode historier og vanedannende harmonier, som biter seg fast både i platespiller og hukommelse. For det er ingen skam å innrømme å ha nynnet på Buss Stop Boxer, krøpet under teppet i selvmeddlidelse til Guest List, eller grått en skvett med Elizabeth On The Bathroom Floor hviskende i bakgrunnen. Rett og slett fordi de representerer ekstremt bra og tidløs popmusikk.

Mark Oliver Everett kan være en bunnløst trist figur, som vrenger ut sin såre sjel bare han kommer i nærheten av mikrofonen, en som bruker musikken som terapi, og som uten å mukke trekker lytteren med inn i jammerdalen. Men han kan også være en optimistisk trubadur, som utrettelig ser fremover selv om alt har gått på tverke tidligere.

På Blinking Lights And Other Relevations blir vi servert det beste fra disse to utgavene av Eels. I det ene øyeblikket bes vi om ta frem lommetørkleet og hulke litt. I det neste trekker E i et lekkert popkostyme, som forteller oss at det er lov å smile selv om morgendagen unektelig ser mørk ut. Utgivelsen er på alle måter omfattende med sine to discer på henholdsvis 17 og 16 spor. Og hadde ikke Everett vært en så fremragende låtskriver og historieforteller, kunne denne platen blitt et uelegant mageplask.

Men han klarer med ruvende musikalske ferdigheter å lage en plate som skriver videre på hans fremtidige ettermæle som unik musiker og komponist. Blinking Lights And Other Relevations er så vidløftig at mindre gode singer/songwrightere ville rygget baklengs ut av studio før første disc var ferdig innspilt. Men E har holdt tungen rett i munnen, og presterer med denne platen et voldsomt testamente på sine ferdigheter som musiker.

Tom Waits dukker opp på Going Fetal og R.E.M -gitarist Peter Buck spiller gitar på låta han også har vært med å skrive, Lick Your Boots. Begge to er med på løfte denne platen, som veksler mellom å være pen, krass og leken i lydbildet, ytterligere et hakk opp. For å gjøre mange ord til noen få og korte: Dette er Eels beste album siden Electro-Shock Blues, med godsaker fordelt over to like nydelige discer.