Muzzlewhite (II) – Tilbake på turistklasse

I motsetning til sine to glimrende foregående plater, Muzzlewhite (2002) og Our Caravan (2003), har gutta i Muzzlewhite skrudd opp tempoet betydelig, og vendt tilbake til noe i nærheten av der de befant seg når de slapp sin debut, Henry´s Lunch i 2000. Akkurat det burde de ha unngått. Musikken på Muzzlewhite (II) blir nemlig tam og uspennende i forhold til hva man kunne oppleve på de forrige to platene.

Mye av sounden har de imidlertid beholdt, og godt er det. Man kjenner seg definitivt igjen på flere av sporene, bortsett fra det tidligere nevnte tempo som er skrudd opp flere hakk for mye.

Dette er rock i indie-land, men en noe intetsigende sådan. Du blir ikke lenger grepet på samme måte av vokalist Tore Aurstads umiskjennelige stemme.

Borte er melankolien som gjorde dette bandet til noe helt spesielt. Tilbake sitter vi med gjennomsnittlig indie uten de helt store høydepunktene.

Det er alltid synd når gode band går i feil retning, men vi gir dem en sjanse til. Muzzlewhite har definitivt bevist at de har livets rett tidligere, men neste gang må de love å levere langt bedre enn dette. Ikke gi opp kjære lyttere. Det går nok bra til slutt.