Brakhage – To filmer i mørket
Hvordan lager man musikk til en film; makter man å supplere kinomørkets bildeflod med assosiasjoner som fører seeren med, og ikke mot, filmens driv?
Lydspor til film er etter hvert blitt en lukrativ bransje der utenforliggende motiver ofte legger hinder i veien for en vellykket miks av lyd og bilde. Etter at denne industrien ble voksen har den mistet mye av sin sjarme – man vektlegger heller storsingler som skal selge soundtracket fremfor å velge lyd som underbygger den enkelte scenes visjon.
Denne respektløsheten var heldigvis ikke inne i bildet når Andreas Meland og Lasse Marhaug satte musikk til Stan Brakhages to filmer Dog Man Star – Prelude og The Act Of Seeing With One’s Own Eyes.
I stedet merker man ren respekt flomme over lytteren; ikke bare gjennom musikken fra høyttalerne, men også mellom linjene i omslagsheftet. Meland sier det best selv,”Brakhage’s film is silent, but has no need for a soundtrack. ‘Dog Man Star – Prelude’ is music”.
Dessverre var ikke undertegnede til stede på visningen og den originale visjonen glipper nok på grunn av nettopp dette. Da den norske støyduoen Jazzkammer, hvor Marhaug er den ene halvdelen, viste sitt samarbeid med den visuelle kunstneren HC Gilje under åpningen av Random System Festival i Oslo i fjor, viste man at lyd/bilde er en potent miks. Når de to uttrykksformene klarer å finne frem til parallelle spor tas man som lytter/seer med på en vidunderlig reise.
Derfor er denne anmeldelsen halv – Brakhages uttrykk er ikke tatt med i regnestykket og magien er naturlig nok ikke like massivt til stede. Likevel har de to lydmestrene fått frem et album som det står respekt av.
De har delt disken mellom seg og valgt to helt forskjellige innfallsvinkler. Meland legger frem flere kortere lydspor som ser ut til å fortelle hver sine historier, mens Marhaug slår til med en halvtimes langt spor som legger en deilig klam hånd rundt halsen på lytteren.
Andreas Meland har levert en rekke utgivelser under navn som bl.a. Düplo og Sort Mel. Han har often en noenlunde livsglad tilnærming til sitt uttrykk og dette speiles fint i musikken hans. På Brakhage står han i sterk kontrast til det flytende tjærehavet til Marhaug, Dog Man Star – Prelude er nesten en komedie i forhold til hva som venter på den andre siden av dette albumet.
Det kommer ikke som noen overraskelse at det er Marhaug som tar den mørkeste veien; han har flørtet med styggen selv ved et utall anledninger. Det kan vel de fleste si etter å ha hørt han med den amerikanske droneduoen Sunno))) på Infernofestivalen tidligere i år.
På The Act Of Seeing With One’s Own Eyes er ikke sjokket spontant til stede fra første frekvenshopp, i stedet er det ventende rundt det neste hjørnet. Det bestemte hjørnet som aldri kommer – ikke før man har sluttet å frykte det. Brakhages film tar for seg obduksjoner – fra det intimt nære til det endelige snittet. Dette ukomfortable emnet tolkes fint av Marhaug som med stille, men mørkstemte, repetisjoner mikser det intime med det frastøtende.
Brakhage er et album som ikke gir rent lite tilbake til lytteren. Ikke bare er det et fint lydlandskap på egne bein – det er også en liten forsmak til Brakhages filmer.
For de som var til stede denne kvelden har de nå fått et fint minnesmerke, mens de av oss som ikke vet hvem denne mannen var kan få sjansen til å se disse filmene; kanskje med Brakhage på øret?
