Malice In Wonderland – Glamgoth med jorbærsmak

Så kan man spørre seg om dette er en bra forandring. Musikalsk sett åpner albumet relativt bra. Lucifer’s Town og Devil Dance er begge oppegående låter, med bra driv og blankpolert produksjon.

Her ligger også noe av problemet med denne utgivelsen fra Malice In Wonderland. Mot slutten av albumet sitter man igjen med følelsen av at å ha fordøyd en litt kvalmende tyggis.

Når det gjelder vokalen leverer Chris Wicked, som han nå kaller seg, en grei nok prestasjon. Med dette menes at han treffer tonene der han skal. Men et stort ankepunkt her er engelskuttalen som blir ekstremt enerverende etter hvert. Når In The End høres ut som Indian er det noe som skurrer. Nå er ikke dette like fremtredende i alle låtene, men nok til at det blir slitsomt å høre på.

Malice In Wonderland kaller seg for landets mest dekadente band. Dersom dette er tilfellet må de ha et usedvanlig sprekt sceneshow, for debuten er svært lite oppsiktsvekkende.