Guilty Pleasures – Skyldig i gjentagelser

Barbra Streisands posisjon som en av bransjens beste sangere befestes på dette albumet, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor hun er en av sin tids mest populære kvinnelige sangere. Hvorfor hun gir ut en nesten uendelig rekke med nesten identiske album er noe mer uklart, bortsett fra at de nevnte like albumene har gitt henne den nevnte suksessen. En suksess som neppe bremses nevneverdig av Guilty Pleasures. Den er da også tidvis litt friskere enn hennes seneste utgivelser og skiller seg noen centimeter fra den stien hun har fulgt de siste årene.

Guilty Pleasures tar opp tråden fra Streisands album fra 1980, Guilty der hun også samarbeidet med Barry Gibb. Han er tungt inne på låtskriversiden denne gangen også, og står bak det meste av musikken. Akkurat som han gjorde det i 1980.

De myke balladene fremføres med Streisands enda mykere og meget klare stemme. Innimellom økes tempoet noe, og det er ikke veldig vanskelig å høre at det er en Bee Gee som står bak. Dette til tross for at den livlige låten All The Children er irriterende monoton og fryktelig åttitallspreget i formen.

Det er faktisk balladene som gjør dette albumet vært å høre på og som yter Streisands stemme størst rettferdighet. Best av dem er Hideaway, samt duetten Come Tomorrow. Bare så synd at de skiller seg så lite fra hverandre at det elleve spor lange albumet fremstår som litt for langtrekkelig.

Så det spørs om dette albumet vil vise seg i stand til å selge like mye som Guiltys gjorde i sin tid, hvor hele tolv millioner eksemplarer gikk ut til platekjøpere verden rundt.