Leaders Of The Free World – Storslagent anonymt

Det er noe ved Elbow. Noe uforløst som har ligget skjult hos dem siden debuten i 2001, og som liksom ikke klarer å kravle helt opp til overflaten.

Manchesterbandet har holdt på med sitt i nærmere fem år nå, nesten helt uten at noen har lagt merke til dem.

De lider av en ufortjent anonymitet som har vært deres mest trofaste følgesvenn gjennom hele karrieren, og som heller ikke etter utgivelsen av Leaders Of The Free World ser ut til å ville forlate dem. Hvorfor det er slik er slett ikke lett å si, for som de to foregående, er også Elbows tredje lagspiller en liten perle av et album.

Litt av forklaringen kan ligge i at Elbow ikke fremstår som et utpreget spennende band. Likevel viser de seg gang på gang i stand til å hoste opp små og detaljrike låter som har en tendens til å vokse seg til formidable miniverk. Det er nemlig belønningen tålmodige lyttere vil sitte tilbake med etter hvert.

Gode eksempler på dette er de massive låtene Picky Bugger, singelen Forget Myself og tittelsporet Leaders Of The Free World. To deilige poplåter med et erketypisk, men delikat britisk særpreg som limer det hele sammen på klassisk vis som så mange av deres forfedre har gjort før dem.

Forskjellen på Elbow og deres samtidige musikkolleger i Storbritannia, som for eksempel Coldplay, er at førstnevntes låter har en motsatt effekt. Der Coldplay blir overdådig pompøst og ofte fryktelig kjedelig i lengden, makter Elbow i stedet å konstruere sine låter på et vis som gir dem lang levetid. Uten sammenligning for øvrig.

Sånn var det også med platene Asleep In The Back i 2001 og Cast Of Thousands i 2003. To relativt sterke album som sakte men sikkert har bidratt til å bygge opp dette bandet, og som fortsetter å vokse gjennom Leaders Of The Free World.

Noe stor kommersiell suksess blir det neppe denne gangen heller. Men i påvente at verden skal oppdage Elbow, er det deilig å ha dem litt for seg selv. Det gjør egentlig ikke så mye for lyttere som allerede har omfavnet dem, men bandet hadde tross alt kanskje fortjent i hvert fall litt mer oppmerksomhet…