Wolfmother – Rocka lydspor til sommeren

Den australske powertrioen Wolfmother ga i fjor ut en selvtitulert EP, en utgivelse som sendte tankene i retning av sluggere som Led Zeppelin og Black Sabbath.

På debutalbumet Wolfmother som slippes i disse dager, har de bevart den seige grooven, samtidig som de justert opp farten på uttrykket sitt en smule. Dette fører til at det går kjappere unna i svingene, uten at det bikker over å bli direkte popete av den grunn. Det er rifftung hardrock, med en usedvanlig kledelig touch av pop, som er saken her.

For lyttere svake for fordums rockere som Thin Lizzy, Blue Cheer og Cream, er det simpelthen umulig å mislike Wolfmother. Etter å ha hørt denne debutplaten nesten i stykker, er undertegnede fullstendig overbevist om at denne aussie-trioen er inkarnasjonen av den rene rocken i 2006.

Fra den kompromissløse riffstomperen Dimension vræles i gang, er klart at dette bandet har en misjon. Trioen skal blåse all middelmådig tullerock av kartet, og erstatte dette med ekte vare. Det vil si rock som er designet for å spilles kjempehøyt mens man i herlig komborus av øl og sommer, danser urytmisk og synger poesi(?) som ”Woman / You know that you’re a woman / You got to be a woman / I Got the feeling of love” av full hals (fra låta Woman, red. anm.).

Wolfmothers trumfkort er Stockdale og hans voldsomme kvaliteter som vokalist. Lys og skingrende, men samtidig kraftig og dominerende, er det en stemmeprakt som vil kunne skrive seg inn i rockhistorien som en av de aller beste. Den løfter allerede gode låter opp på et oppsiktsvekkende høyt nivå, og gjør dem til fullstendig uimotståelige for nakne rocksjeler.

White Unicorn, Woman, Joker & The Thief, Colossal, Witchcraft og Vagabond er blant det sterkeste enkeltøyeblikkene på en skive som i sin helhet viser hvorfor rock’n’roll er det aller beste å utsette ørene for akkurat nå.

Wolfmother har, sammen med bråkerockerne i The Drips, laget lydsporet til sommeren 2006. Det er bare å la seg rive med av rocken, først som sist.