Endless Wire – En litt flau smak i munnen

Det er kun Pete Townshend og Roger Daltrey igjen av originalbesetningen når The Who gir ut sitt første studioalbum på 24 år. Og selv om de har spilt konserter i flere år, og sluppet noen nye musikalske smakebiter siden avskjedsturneen i 1982 var det knyttet en hel del spenning til Endless Wire – et album som ikke er særlig spennende. Bandet The Who hadde vært mer interessant uten denne utgivelsen.

The Who er naturlig nok ikke ulike slik vi kjenner dem fra seksti- og syttitallet, og på åpningssporet Fragments finner man til overmål igjen riff fra klassikeren Baba O’Riley som åpner albumet Who’s Next fra 1971.

The Who viser at de fortsatt har litt igjen av fordums potens på rockere som The Mike Post Theme og Pick Up The Peace. Deler av deres episke, klassiske hardrock kan fortsatt bite fra seg i hendene på dyktige musikere – men de aller fleste sporene på Endless Wire har den effekten at man får lyst til å bytte album og heller spille låtene fra deres storhetstid. Endless Wire har også noe flere folk-assosiasjoner enn tidligere, det står seg dårlig til de pretensiøse balladene som preger dette albumet.

Det begynner å bli en stund siden 1971, og Baba O’Riley er mye bedre enn Fragments. Det gjelder både for gitaren og vokalen.

Gamle rockere legger gjerne til seg vaner som å spille gigantiske, teatralske konserter og gjøre innspillinger med symfoniorkestre, The Who har naturligvis lagd en ny rockopera.

De første ni sporene på Endless Wire er for et vanlig album å regne, så kommer en miniopera på ti spor – bygd opp rundt Pete Townshends novelle The Boy Who Heard Music. Undertegnedes første assosiasjon var Meat Loaf. Og det er jo først og fremst trist fra et band som har gitt oss Tommy.

Operaelskere vil selvfølgelig kalle dette en flau vits av en opera, og mange rockelskere blir nok lettere pinlig berørt. For hvem setter seg egentlig ned og hører på en miniopera med The Who anno 2006?