The Sweet Escape – Ujevn oppfølger
Som sist har Gwen Stefani fått med seg eliten blant produsenter på The Sweet Escape. The Neptunes trekker i trådene på fem spor, mens Tony Kanal har ansvaret for tre og Nellee Hooper for to. Aliaune ”Akon” Thiam og Swizz Beats står for øvrige. Ikke fullt så stjernespekket som på Love. Angel. Music. Baby. altså, men dog.
Dette alene kvalitetssikrer dessverre ikke The Sweet Escape som et helstøpt album. Til det er låtene for svake, mens produksjonen er for lite spenstig fra eliteteamet.
Whip It Up vitner om at den godeste Gwen må ha vært påvirket av noe hun ikke kan ha tålt da hun valgte å inkludere dette makkverket på albumet – og enda verre presentere dette som førstesingel! For dette er en låt fullstendig uten mål og mening, og den gjennomtrengende jodlingen kunne vi godt ha blitt spart for.
Et annet dårlig tegn er at hun samarbeider med Tim Rice-Axley fra verdens mest ubrukelige band, Keane. Men så høres da Early Winter, som hun har skrevet sammen med ham, også ut som nettopp en av deres låter, bare med Gwen bak mikrofonen. Grusomt!
Om ikke dette skulle være nok, så truer Gwen nå med å gjøre en ny plate med hennes tidligere totalt ubetydelige band No Doubt, som vi hadde håpet slippe høre med fra etter at hun gikk solo.
Utover disse feiltrinnene, kan vi likevel nesten tilgi Gwen. For The Sweet Escape har likevel sine positive sider, selv om resultatet på langt nær er like vellykket som i tilfellet Love. Angel. Music. Baby.
Akkurat som sist, finnes det et knippe bidrag med et visst hit-potensiale også på denne platen. Wonderful Life, samt tittelsporet The Sweet Escape (hvor hun har med seg Akon på), er de mest opplagte eksemplene. På sistnevnte fremstår Gwen Stefani som en oppdatert utgave av Madonna anno True Blue. Og det fungerer!
Den småfunky og Prince-inspirerte Fluorescent og Breakin’ Up har begge noe ved seg som gjør at de skiller seg positivt ut i selskap med platens øvrige spor. Ellers er det de mer rolige låtene som synes å fremheve seg. 4 In The Morning, som kunne vært signert Kylie Minogue, er den mest åpenbare av disse.
Utover dette blir The Sweet Escape en noe ujevn lytteropplevelse som lett glir over i det kjedsommelige. De beste bidragene her er ålreite nok, men blir aldri uimotståelige. Alt i alt kan derfor ikke albumet oppsummeres som annet enn midt på treet fra Gwen Stefani denne gang.
