Losing Stones, Collecting Bones – Kunsten å skyggebokse
Vi snakker om videreføringen av piano-trioens lange tradisjon. In The Country ledes av unikumet Morten Qvenild, som har smeragdbelagt alt fra Susanna And The Magical Orcherstra, The National Bank til Bertine Zetlitz og Jaga Jazzist. Hans meloditeft og sans for detaljer er, etter denne anmelders skjønn, i det aller øverste sjiktet. Det er derfor, med et snev av skuffelse, det må kunne meddeles at deres andre langspiller ikke treffer like hardt som ved forrige korsvei.
Deres mesterverk fra i fjor, This Was The Pace Of My Heartbeat, rangers høyt hos undertegnede. Litt for lik form og oppbygging i mange av verkene her kan ha noe med denne oppfatningen å gjøre.
Imidlertid elsker tydeligvis disse gutta virkelig crescendo, opp og ned i dynamikk. Og bandet er fremdeles nydelig i sin fremtoning. Men forhåpningene var kanskje skrudd hakket høyere denne gang.
På Losing Stones, Collecting Bones har In The Country fått med seg den enormt produktive gitaristen Marc Ribot på to spor (hans imponerende katalog teller innspillinger med alt fra John Zorn, Allen Ginsberg og Jack McDuff til selveste Wilson Pickett, men mannen er nok best kjent for sitt lange samarbeid med Tom Waits). Undertegnede hadde gleden å se trioen med Marc som gjest på New Yorks raffe klubb Tonic i januar. Konserten bergtok Lower East Side denne januarkvelden, noe som ga enda større forhåpninger for dette albumet.
Aksen til pianotrioen er tuftet på keiserne Bill Evans, Keith Jarrett, Morton Feldman, Paul Bley og norske Svein Finnerud, for å nevne et knippe. Grunnlaget for at det kun nevnes hvite utøvere er at det anes noe «hvitt» over fargene i albumet. Noe europeisk. Noe klassisk. Kammerjazz med mye luft.
Med andre ord er resultatet langt fra bop-trioer av Bud Powells øsekaliber, Art Tatums svimlende akrobatikk eller Errol Garners humpende grooving. Det er like langt fra ekstatiske kromatiske løp, røykfyllte kjellere og up-tempo riffing. Her ligger ikke det tekniske i radbrekka tempi og halsbrekka skala-løp, men snarere i de små detaljer, de vare nyanser. I så måte videreføres ”less-is-more”-prinsippet fra forrige i album. På denne utgivelsen er det rom for ettertanke. Rom for å reflektere. Store flater.
Morten Qvenilds spill er nesten transparent til tider, gjennomsiktig. Helt nydelige kordsekvenser med langsomt flytende bevegelser. Det er likevel markante forskjeller mellom nyansene og kontrastene i denne trioen satt opp mot den mere blautere romantikken i Tord Gustavsens gullvinnende formula.
Her er også lagt stor vekt på poetisk traktering og melankolske grunntoner, men det er alltid en underliggende uro og snev av disharmoni i Qvenilds trio. Med noe skarpere kanter, mere å bryne seg på. Det finnes også elementer av skandinavisk folkemusikk i komposisjonene og denne gangen trer en større eim av gospel og blues frem. Venner av Esbjörn Svensson Trio (E.S.T.) og Brad Mehldau Trio vil med andre ord kunne få stor glede av albumet. Garantert.
Roger Arntzen er poengtert og melodisk i sitt kontraspill, og Pål Hausken gjør, som alltid, en finfin jobb med batteriet. Her er han enda større i spennvidden med sine grooves og perkussive fargelegging. Der debutalbumet ble løftet av flotte covertolkninger komponert av Ryan Adams og Georg Friedrich Händel, er alle låter komponert av Qvenild selv denne gang. Det er også større instrumentering enn på forrige skiva her; celesta, harmonium, glockelspiel, vibraphone og mere vokal av alle tre.
Svensken Stefan Sundström gjester for øvrig på den noe Radiohead-aktige melodien Everyone Live Their Life. Høydepunkter er åpningsbidraget My Best Friend Is A Dancer med sin flotte vibrafon-fargelegging. Den vakre Medecine Waltz med Qvenild alene ved flygelet, og ikke minst avslutningssporet Don`t Walk Another Mile. Nydelig avunding, med en betagende labyrint av en melodi og Qvenilds vare, men instisterende sang.
