Some Loud Thunder – Sterk progresjon
Om det er like vanskelig å finne opp hjulet to ganger, som det er krevende å følge opp en sterk debutplate, burde noen ta seg tid til å forske på. Amerikanske Clap Your Hands Say Yeah stod i så måte overfor en solid utfordring foran arbeidet med sin oppfølger, da de for mange definerte lyden av indie med den selvtitulerte debutplaten sin.
Det bandet har gjort på Some Loud Thunder, er å skifte ham. Gruppen har tatt på seg en melodidrakt som i større grad enn tidligere sender tankene mot Captain Beefheart and The Magic Band og deres Trout Mask Replica-album. For i ellers konvensjonelle indierocklåter, kommer innslag av galskap og eksperimentering tettere enn vi et vant til.
La oss starte med tittelkuttet, som også er skivas åpningsspor, Some Loud Thunder. Her er det lydvreng som står på menyen, og den kan følgelig ikke sies å være spesielt umiddelbar av seg. Skranglete og trassig, karer den seg igjennom spilletiden på nesten fire minutter. Man skulle tro at en slik ekstrem-lo-fi-låt var dømt til å forbli en skip-over, men ikke i dette tilfellet. Den vokser og vokser, helt til den står som en låt du vil høre om igjen og om igjen. Med litt tilvendingstid blir altså Some Loud Thunder – mot alle odds – en sterk komposisjon.
Dette skjer fordi Clap Your Hands Say Yeah har et usedvanlig godt grep om låtskiving. Den sterke følelsen for popmagi ligger alltid i bunnen av låtene, uansett hvilke krumspring som rører seg på overflaten. Det er denne bevisste lekenheten med pop og eksperiment som gjør Some Loud Thunder til en bra plate. Den utfordrer deg på en måte, mens den på en annen måte ikke i det hele tatt.
Vi kjenner virkemidlene fra nevnte Captain Beefheart and The Magic Band, samt nyere band som Neutral Milk Hotel. De vil at vi skal vandre mellom tolkningsrammer, og med det være forberedt alt. Som en evig berg- og dalbanetur, der det utfordrende stadig bytter plass med det behagelige.
Låter som Satan Said Dance, Yankee Go Home, Mama, Won´t You Keep Them Castles In The Air And Burning?, Underwater (You And Me) og flere andre progressive perler, har det som skal til for å markere seg i 2007. Clap Your Hands Say Yeah låter annerledes enn på debuten, men forandringen er utvilsomt til deres fordel og gevinst.
