Fear Of A Blank Planet – Et nivå videre

Steven Wilson er en travelt opptatt mann, og har et hav av prosjekter på gang, blant annet Blackfield sammen med israelske Aviv Geffen. I tillegg har han produsert blant andre Opeth og Anja Garbarek. Men det er som frontmann for rockbandet Porcupine Tree han er mest kjent.

De har hele tiden laget musikk som er vanskelig å kategorisere, og de liker å overraske. Produksjonen er ofte kompleks og full av detaljer. Filmatiske sekvenser og ambiente lydlandskaper omslutter ofte låtene. På de to siste platene, In Absentia og Deadwing, har nok enkeltlåter som fantastiske Trains og Arriving Somewhere, But Not Here gitt dem mange nye fans. Men godbitene på disse og tidligere utgivelser er flere enn som så.

På Fear Of A Blank Planet har de snekret sammen seks sterke, spennende og varierte bidrag. Som på forrige plate har vi her en stor «hovedlåt» som midtpunkt. Det begynner med tittelsporet. Dette er en virkelig tøff låt! Teksten er nesten et kapittel for seg selv. «XBox is a God to me / One finger on the switch / My mother is a bitch / My father gave up ever trying to talk to me», synger Wilson, mens låten blir stadig mer intens. Det bygges opp til et deilig rockeøs mot slutten. Fantastisk start!

Neste spor ut er My Ashes, en rolig gitarbasert låt med pene strykere og piano. En smyger som setter seg sakte, men sikkert. Dvelende og svevende, og et passende hvileskjær før neste bidrag tar over.

Anesthetize er et monster av en låt. Den klokker inn på 17:42, og det er et drøyt kvarter med pur nytelse. Det begynner i kjent stil rolig, med vokalharmonier og effekter som kommer og går, men trommene i bakgrunnen bærer hele tiden bud om at dette ikke er en godnattsang.

Etter fem minutter tar låta en vending, og mer aggressive gitarer kommer inn. Like etter braker det løs. De forskjellige sekvensene i denne delen er herlige. Dette er velprodusert, variert, spennende og rett og slett tøft. Trommisen dundrer løs, mens gitar og bass snerrer om kapp i et kort parti, før låta tas helt ned etter drøye 12 minutter. De siste minuttene er nedstrippet og rolig, med en nærmest messende Steven Wilson. Allerede en klassiker, dette.

Etter denne utblåsningen kommer Sentimental, et rolig og pianodrevet innslag. Det er et virkelig pent bidrag, med tilbakelent, til tider hviskende vokal. Mot slutten kommer et parti som er veldig likt tidligere nevnte Trains, noe de muligens kunne spart seg for. Men låta er uansett veldig god. Way Out Of Here skrur opp tempoet litt, med et instrumentalparti som bryter ut i et kaotisk riff.

Sleep Together avslutter albumet, og er en småtøff sak. Det aller mest spennende ved denne låta er kanskje strykerarrangementene, men står tilbake som en verdig og passende måte å avslutte Fear Of A Blank Planet på.

Totalt sett er dette en veldig god plate, laget av dyktige musikere. Låtene står godt til hverandre, overgangene er flytende. Produksjonen er veldig god, og det låter rett og slett pent av denne plata. Denne gangen er trommene spesielt godt tilstede, og det er et fint driv gjennom hele albumet.

Fear Of A Blank Planet er ikke helt perfekt, men å ta frem lupen for å finne små svakheter er unødvendig når albumet som helhet er så solid. Bandet har tatt et godt steg videre fra Deadwing, og har levert seks nye låter som kan skaffe dem mange nye fans.

Bandet er kjent for å levere fantastiske konserter, og 11. juli spiller de på Rockefeller i Oslo.