Icky Thump – Grei gjenreisning

Jack og Meg White er ute med nytt album igjen, og de har ting å bevise. Duoen er på en måte nødt til å reise kjerringa, ettersom Get Behind Me Satan var en skuffende oppfølger til den klassiske Elephant fra 2003. Icky Thump ble unnfanget i løpet av en periode på tre uker, noe som er rekordlang studiotid for de hvite stripene.

Icky Thump er unektelig en opptur i forhold til Get Behind Me Satan, men den er likevel ikke å regne blant deres beste utgivelser. Til det blir materialet for ujevnt. For mens tidligere utgivelser fra denne kanten nærmest har vært sømløst gjennomførte i alle sin rufsete glans, kommer de retningsløse innslagene litt for tett på Icky Thump til å virkelig gi duoen vind i seilene igjen.

Du har førstesingelen, Rag And Bone, som er en velrettet og grumsete rocker, folkflørten Prickly Thorn, But Sweetly Worn , det kraftfulle tittelkuttet Icky Thump, den band-typiske bluesrockeren You Don´t Know What Love Is (You Just Do As You´re Told) og riffmonsteret Little Cream Soda. Selv om ingen av disse er kandidater til å bli klassiske WS-kutt, har de likevel noe ekstra ved seg. De er solide enkeltbidrag på et jevnt over gledelig album.

Jevnt over fordi det er øyeblikk her som ikke er like overbevisende. Ta for eksempel låta St. Andrew (This Battle Is In The Air), hvor Meg White tar seg av syngingen. Den varer bare i halvannet minutt, men den føles som en evighet i sin oppkavede og slitsomme melodidrakt. Effect And Cause , Catch Hell Blues og Conquest er andre eksempler på låter som ikke helt når opp. Sistnevnte fordi gitarriffet i glimt kan minne om ”riffet” fra Satisfaction, den noe slitsomme sommerhiten fra noen par år tilbake, og fordi Jack White høres corny og anstrengt ut når han synger. Dette er to ikke spesielt flatterende kjennetegn på en låt.

Icky Thump er i det store og hele er en gledelig utgivelse fra The White Stripes. Men like fullt viser det at tiden da duoen gav ut album som ikke hadde snev av kreativ slitasje, definitivt er over.