Lady’s Bridge – Sovemedisin verdt tusen crooner

Tidligere Pulp-gitarist Richard Hawley gir fullstendig blaffen i trender. Dette er ikke musikk skreddersydd for MTV og spillelistene på mainstream radio. Ingen blingbling-befengt produsent har vært borti denne plata.

Det høres. Som på forgjengeren, den overraskende suksessen Cole’s Corner, leverer Hawley mørk crooner-pop akkurat i det de mørke høstkveldene er i anmarsj her hjemme.

Timingen er god. Dette er oktobermusikk. Herr Hawleys sterke, mørke, men likevel fløyelsmyke stemme er det bærende elementet i denne musikken.

Som en rødvinsfarget elv flyter røsten over et regnvått landskap der strykerne svisjer i trærne, pianoet klukker i tjernene og steelgitaren stryker over steinene. Vi hører til og med congas trippe mellom regndråpene.

Tekstmessig er det likevel hjembyen Sheffield som er temaet, derav tittelen Lady’s Bridge, som er et kjent landemerke i byen. Flere av låtene er sorgtunge. Hawleys far døde av kreft tidligere i år.

På skiva, som er Hawleys fjerde soloplate, får du lyden av salige Roy Orbison som prøver å lære Nick Lowe å synge som en rockopera mens Tindersticks står ved døra og skraper.

Johnny Cash? Han vinker oppmuntrende fra den andre siden mens han lytter til den tydelig Cash-inspirerte Dark Road.

Best er nydelige Tonight The Streets Are Ours, hvor inspirasjonskildene ikke er fullt så åpenbare som på enkelte andre spor.

Dette er nemlig Hawleys akilleshæl. Han legger seg litt vel nært idolene. Konsekvensen er at man enkelte ganger blir sittende og lure på hvor man har hørt melodilinjene før.

Overraskelseselementene blir dermed forholdsvis få. Kombinert med musikkens, eh, beroligende karakter og noen glass mild rødvin innabords er innsovningsfaren absolutt til stede.

Dette er et vakkert, men ikke spesielt originalt eksempel på høstmusikk. Men den varmer.