Übermensch – Trosser tidens tann

Selv om det riktignok har kommet ut noe småtteri underveis siden 1997 har det ekte Raga Rockers vært dypt savnet. Sjela har liksom vært litt fraværende, men nå ser det endelig ut til at den definitivt har kommet tilbake.

2007-modellen av Raga Rockers går mildt sagt rett på sak når de starter skiva med låten Trass. Dyster, nesten ironisk arroganse, akkompagnert av tunge riff med stadige overraskelser hva angår temposkifte. Det er herlig fett når gitaristen plutselig og overraskende slipper seg løs. Det er selvsagt blytungt, og kombinert med Michael Krohns karakteristiske stemme – fantastisk tøft.

Raga Rockers er et interessant band. Elsket og hatet, men alltid respektert. Ikke nødvendigvis av de som har surfet gjennom livet på et rekesmørbrød uten motstand, men de som forstår innholdet av tekstene. De som synes det er behagelig med tunge riff. Vestkantgutter er de riktignok men neppe i tradisjonell forstand. Er det noe Krohn og gutta hans ikke kan fordra må det jo være hvitmalte villaer med digre eplehager og dyre biler i innkjørselen. Det ligger vel egentlig i navnet.

Men tilbake til musikken. Midtveis i plata daler kvaliteten noe midlertidig. Jungelens Lov er litt rar. Ikke at det blir direkte kjedelig, men råheten er ikke til stede som på resten av skiva, og det er jo nettopp det som gjør Raga til det de er og engang var. Du skal liksom få litt feber innimellom når du hører på disse gutta. Men slapp av. Det gode, eller skal vi kanskje si det onde i denne sammenheng, kommer raskt og trygt tilbake mot slutten.

Übermensch er et album strippa for selvfølgeligheter. Her får du ekte, ren og tung Krohn på sitt beste. Mannen synger jo fortsatt klokkeklart i dypeste forstand- til tider er det nesten så man lurer seg selv til å tro at han har blitt bedre siden åttitallet. Det siste er selvsagt pisspreik i blodfansens ører, men ment som en pekepinn på hva vi her snakker om. Raga Rockers er tilbake, og velkommen skal de virkelig være.