Shotters Nation – Pete Doherty ler sist

Babyshambles andre album, Shotters Nation, er en klar opptur fra den rotete Down In Albion. Bandet rettferdiggjør langt på vei all oppmerksomheten de har fått, og viser glimt av storhet.

For det er sjelden artister får så mye spalteplass for temaer som ikke er relatert til musikk, og tabloidene har hatt gode tider med Pete Doherty siden Down In Albion (2005). Men foreløpig er det Pete Doherty som ler sist. Og han ler rimelig godt.

Doherty viser seg som en spennende poet, som behersker rommet mellom britpop og garasjerock på en elegant måte. Selv om det er litt mange like, og dermed mindre interessante låter på Shotters Nation har den også flere spor som vokser i kvalitet for hver gang de spilles. Det er som sagt en blanding mellom britpop og garasjerock; nevnes det også at produsent Stephen Street tidligere har jobbet med britiske storheter som The Smiths, Morrissey, Blur og Kaiser Chiefs får man et godt bilde av Shotters Nation.

Mens musikken penser tankene vekk fra tomme krigstyper, minner tekstene hos Shotters Nation oss igjen på temaene fra tabloidoverskriftene: dop, Kate Moss, luksusliv og mer dop.

Etter å ha hørt albumet tilstrekkelig ofte kan det grovt oppsummeres slik: «det er bare å spole kjapt igjennom starten, for høydepunktene kommer mot slutten av albumet.» Godbitene består i første rekke av den lystige, lett syttitallsinspirerte Deft Left Hand, Baddie’s Boogie og There She Goes der de bruker elementer fra god gammel cabaret-musikk i en lett liten låt, og Pete Doherty er trubadur ala Vreeswijk.