New Amerykah Part One (4th World War) – Anstendig comeback

Det er gått åtte år siden nu-soulartisten Erykah Badu gav ut sin siste fullverdig langspiller, Mamas Gun. En plate som hadde sine øyeblikk, men som ikke helt klarte å toppe Baduizm. Det samme kan vi egentlig si om 2003-minialbumet Worldwide Underground. Solide saker, men ingen ting å rope hurra for. New Amerykah Part One (4th World War) er en plate Badu selv har produsert en del av, samtidig som hun har benyttet seg av tjenestene til blant andre Ta’Raach, 9th Wonder, Mike Chavarria og godgutten Madlib.

New Amerykah Part One (4th World War) starter forrykende. Rett og slett. For når den Roy Ayers-produserte drømmelåta Amerykahn Promise bankes i gang, bærer det rett på 70-tallsfest – med alt det innebærer av kule klær, tøffe frisyrer og sweeet musikk. Denne festen stoppes på en kontant, men bra, måte av den Madlib-produserte The Healer. Her er festen brått over, og nachspielet er full gang med jazztobakk og dype samtaler. En mørk og smådyster låt, uten at den blir negativ.

Det er andre ting som fungere bra her også, som for eksempel den barske Twinkle, den sexy førstesinglen Hunny, Master Teacher, Soldier og den stilige That Hump. Musikk som viser at Erykah Badu fortsatt har det som skal til for å snekre solide soullåter som skiller seg ut. Dessverre er det også bidrag på albumet som stikker kjepper i hjulene for denne ”comebackplatens” eminens. Dette gjelder først og fremst for det enerverende kuttet My People, den kavete The Cell og den intetsigende Telephone.

På My People og The Cell prøver hun å eksperimentere i litt for stor grad, mens hun på Telephone åpenbart har skrudd på autopiloten. Den groover ganske enkelt ikke slik vi vet Badu er i stand til gjøre det.

New Amerykah Part One (4th World War) har sine stolte øyeblikk, og er på sitt beste både interessant og spennende å høre på. Dessverre bikker det noen ganger over i overmot, slik at Erykah Badu fremstår som ukledelig kavete og oppstilt. Men en anstendig comebackplate er det like fullt.