Rocket Ship Love – På tide med noe nytt?

Denne gangen (veldig kort fortalt) handler det om Johnny, en litt sliten og rutinehemmet fyr som drømmer seg inn i barndommens tegneserier og historien er ikke ueffen den. Heller ikke musikken. Som på Waffy Town (2003) og Pictures In The House Where She Lives (2004) dreier det seg om klassisk pop slik i den ble laget på sekstitallet og helst slik The Beatles laget den. Såpass mye Beatles er det i Julians musikk at det nesten blir for mye av det gode og selv om det også pøses på med Beach Boys, 10 CC, Burt Bacharach og kabaretmusikk, så blir mangelen på originalitet og variasjon litt for påtrengende.

Men bevares. Julian Berntzen er en oppegående artist og skriver nydelige og velmente poplåter og når Kato Ådland sitter i produsentstolen og spiller uant antall instrumenter er det lite i veien med lyden eller musiseringen. I tillegg til Ådland bidrar bysbarna Tarjei Strøm og Sondre Lerche på musikersiden og gjør selvfølgelig ingen store feil. Og det er kanskje litt av feilen. Det blir i overkant for håndverksmessig riktig og for pent og pyntelig.

Litt mer variasjon i lydbildet hadde også gjort seg. Julian Berntzen bør oppfordres til å ta litt større sjanser og kanskje bevege seg bort fra de stier han tråkket opp da han ga ut de foregående albumene. Rocket Ship Love klarer ikke helt å skille seg ut nevneverdig fra verken Waffy Town eller Pictures In The House Where She Lives og da sitter man lett igjen med følelsen av å ha hørt det meste før.

Men innimellom klarer Julian å glimte til som for eksempel på Rocket Ship Love, Julia’s Jewelry, Rainbow Mixtures og A Loveletter For Jenny Bell, som alle er glimrende poplåter. Men det er kanskje på tide for Julian Berntzen å tenke nytt og bevege seg bort fra både beatlesopphenget og konseptalbumidèen.