Songs From The Sparkle Lounge – Frem med luftgitarene. Det er vår!

Def Leppard slo igjennom med brask og bram med Pyromania i 1983 og fulgte opp dennne suksess med enda e større suksess millionselgeren (og vel så det) Hysteria i 1987. etter det har de ufortrødent pøst ut suksesformelen med med refrengsterke hardrocklåter på flere album, uten at de har klart å toppe salgstallene fra Hysteria. Og det er fortsatt disse to albumene som er bandets klart beste utgivelser og årets Songs From The Sparkle Lounge kan neppe gjøre noe med det.

Man kan selvsagt le av guttas puddelhår og påtatte maskulinitet og det ble selvsagt gjort, men ikke før vi hadde klippet av oss puddelhåret en gang da grungen tok over for melodiøs hardrock. Men Def Leppard er i grunnen ingenting å le av. For hva er vel galt med litt upretensiøs vellydende hardrock med småtøffe gitarriff og høy allsangfaktor? Og det har Def Leppard mye av, også på Songs From The Sparkle Lounge.

Hardrock og hardrock, Fru Blom. Det er vel slik og har alltid vært slik at Sheffieldguttas store forbilder har befunnet seg inne glamrocken fra syttitallet og artister og band som Sweet, David Bowie, Queen og Mott The Hoople er helt sikkert overrepresentert i bandmedlemmenes platesamling. Her er det nemlig mye Sweet-tromming, falsettkoringer og refrenger det er vanskelig å la være å synge med på. Spesielt på en fest og etter et par øl. Da hjelper det lite å være i førtiårene og egentlig for stor for sånn piggtrådmusikk.

Nå er det selvsagt ikke bare fryd og gammen på bandets tiende studioalbum og det er ikke glitter og glam alt som skinner. Mye av låtmaterialet er svakt og i overkant klisjepreget og balladen Love og er en powerballade uten all verdens power. I tillegg er resirkulasjonen av gitarriff og gitarsoloer stor og vokalist Joe Elliotts stemme er like irriterende som den alltid har vært, selv om den er blitt pakket inn og finjustert en smule siden sist. Og tekstene? De snakker vi ikke om.

Men man skal være passe surmaget og ”seriøs” hvis man ikke blir revet med på låter som C’Mon, C’Mon, Only The Good Die Young og Hallucinate og bryter ut i ukontrollert sang og luftgitarspilling. Og det kan lett skje og da er det bare å la seg rive med.