Rutinert avslutning

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, søndag 15. juni 2008)
Tekst og foto: Pål Dimmen

På papiret så Norwegian Wood-søndagen ut som en trygg og behagelig konsertdag. Inntrykket ble bekreftet av samtlige artister, og til en forandring kom dagens høydepunkt tidligst mulig.

Gary Louris, Mark Olson & Seven Doors Hotel
Pinlig glissent
Det så virkelig skummelt ut få minutter før Gary Louris, Mark Olson og Seven Doors Hotel skulle åpne Norwegian Woods siste dag. Et voldsomt regnvær hadde åpenbart skremt bort festivaldeltakerne, og det var pinlig glissent på plenen foran scenen. Men som på bestilling sluttet det å regne akkurat da konserten startet, og etter hvert ble publikumsmassen mer akseptabel.

Bindeleddet mellom Gary Louris og Mark Olson er The Jayhawks. De to musikerne spilte sammen i nettopp dette bandet på de fire første platene. I ettertid har de gått hver sin vei. Førstnevnte har valgt å fokusere på gitarbasert country á la Neil Young, mens Olson kjører full køntripakke med fele og det hele.

Delte scene
Men det var Seven Doors Hotel, med Alexander Lindbäck i spissen, som åpnet showet. Bandet fremførte et par trygge låter fra The Great Northern-albumet, før Mark Olson fikk være med på festlighetene. Etter hvert fikk også Gary Louris scenen for seg selv, og presenterte materiale fra det nye soloalbumet Vagabond, samt et par Jayhawks-låter.

De helproffe musikerne hadde full kontroll fra start til slutt, og leverte en behagelig og stemningsfull formiddagskonsert som publikum så ut til å sette pris på i gråværet. Konserten toppet seg mot slutten, da alle musikerne dannet ett stort band, og fremførte flere Jayhawks-låter, deriblant Blue og Sister Cry.

Tift Merritt
Sjarmerende Merritt
Tift Merritt fra North Calolina inntok søndag ettermiddag scenen for andre gang. Kvelden i forveien gjorde hun nemlig en kort gjesteopptreden under Madrugada-låten Honey Bee.

Damen med det rare navnet er usedvanlig sjarmerende, og liker å koseprate med publikum. I tillegg har hun skrevet noen svært gode sanger i løpet av sin snart ti år lange karriere.

Dagens konsert ble som forventet en trivelig opplevelse, tuftet på countryrock med hovedfokus på hennes nye album Another Country. Sammen med sine medmusikanter varmet hun et småfrossent publikum, og fikk respons som fortjent.

Spiritualized
Feedback-soul
Spiritualized måtte steppe inn da Counting Crows så seg nødt til å avlyse den planlagte Norwegian Wood-konserten. Absolutt ingen dårlig erstatning, for disse engelskmennene har merittene i orden. Eller det vil si, frontmann Jason Pierce har merittene i orden, for han er det eneste stabile elementet i dette bandet.

I tillegg til å spille gitar og synge, skriver han alt materialet. Spiritualized har fortsatt til gode å nå toppen av hitlistene i hjemlandet, men de har jevnlig vært innom topp 40-listene med den karakteristiske feedback-soulen bandet representerer.

Null sceneshow
Man kan nok trygt konstatere at denne gjengen ødela familieidyllen som de foregående artistene hadde bygget opp. Bandet disket opp med en heftig vegg av mer eller mindre vellykket spetakkel. Come Together satt som et skudd. Det samme gjorde singelen Souls On Fire fra det nye albumet Songs in A&E.

Å kalle sceneshowet for stillestående, er en underdrivelse. Det var knapt en bevegelse å spore, med unntak av de to kordamene som viftet litt med armene i ny og ne. Steinansikt Jason Pierce gjorde ikke stort for å fange publikums interesse. Faktisk sa han ikke et eneste ord i løpet av hele konserten. Men denne innadvendte holdningen funket overraskende bra, og det er godt å se at Spiritualized fortsatt kan levere varene. Dette var nemlig en virkelig solid konsert.

Hellbillies
Plankekjøring
Hellbillies fra Hallingdal har etablert seg som et bunnsolid liveband, mye takket være en av landets beste gitarister i Lars Håvard Haugen og en god teft for fengende melodier med countrysmak. Derfor var også dette bandet en trygg investering for Norwegian Wood-arrangørene.

Det er som regel ikke en eneste skeiv tone når Hellbillies spiller opp til dans. Dagens forestilling var intet unntak. De rutinerte herrene leverte som forventet et bra sett bestående av både gamle og nye låter.

Barske Sju er kremeksempelet på hvordan Hellbillies lyder på sitt aller beste. Her fikk også Haugen slippe seg løs og demonstere sine imponerende ferdigheter. Ellers fikk vi gode fremførelser av klassikere som Ei Krasafaren Steinbu og Lakafant, samt en smått absurd Ja, Vi Elsker.

Det tok aldri helt av for Hellbillies denne gangen. Er det mulig å bli for rutinerte, kanskje?

Alanis Morissette
Overraskende bra
Canada kan vel sies å være overrepresentert på årets festival. Fra før har Rufus Wainwright og Billy Talent satt sitt preg på Norwegian Wood 2008. Og som ikke det var nok, fikk en annen kanadisk yndling fikk æren av å avslutte hele kalaset.

Alanis Morissette har nettopp gitt ut en ny plate til særdeles variert omtale, men ingen kan ta fra henne alle megahitene hun har snekret sammen opp igjennom årene. Spesielt Jagged Little Pill var proppfull av radioklassikere.

Kveldens konsert åpnet med velkjente Uninvited, til stor jubel fra massene. Med seg hadde hun et meget habilt backingband, samtidig som hun selv syntes å ha god kontroll på stemmen.

Det er langt ifra alle sangene hennes som er like interessante. Dette gjelder spesielt det nyere materialet, som heller ikke er like godt kjent for publikum. Derfor ble det også en del dødpunkter underveis. Men etter hvert som Hand in My Pocket, Head Over Feet og You Oughta Know, samt solide ekstranumre som Ironic og Thank U kom trillende, ble dette riktig så trivelig til slutt, til tross for at hun ved flere anledninger virket mer interessert i å se inn i kameraet på scenen enn å kommunisere med publikum.

Uansett var dette et godkjent punktum for en avslappende dag i Frognerbadet