Weezer – Weezer trår vann

Det har lenge vært spekulert i om Weezer i det hele tatt skulle se dagens lys igjen. Etter det noe skuffende Make Believe i 2005, det femte albumet i rekken siden debuten fra 1994, gikk bandmedlemmene hvert til sitt. Vokalist og hovedlåtskriver Rivers Coumo gikk hen og slapp en samling med sololåter og demoer, Alone: The Home Recordings of Rivers Coumo.

Men nå er altså Weezer ute med sitt sjette album – det tredje albumet som er selvtitulert, og som på grunn av det røde coveret har fått kallenavnet Det røde albumet. Er det så bra som det blå? Eller i det minste det grønne? Nei og tja.

Igjen er veteranprodusent Rick Rubin hentet inn for å dra i spakene, slik han også gjorde på Make Believe. For å riktig dobbeltsikre seg har Weezer brukt en annen kredprodusent på to av sporene, stjerneskuddet Jackknife Lee. Både Rubin og Lee gjør jobben sin. Når dette albumet likevel rakner i sømmene, er det fordi låtene ikke er gjennomgående sterke nok.

Førstesporet på platen, Troublemaker, er den litt slitsomme lillebroren til supersingelen Buddy Holly fra gruppens debutalbum. Ganske fengende, men ingen stor høydare. Pork and Beans, albumets førstesingel, ligger et sted mellom nevnte Buddy Holly og Hash Pipe, en av de store låtene fra Weezers tredje album. Brukbar gitarlinje i versene, mens refrenget kanskje er litt anstrengt.

Så har vi stødige albumspor som Dreamin’, musikknostalgitrippen Heart Songs og Thought I Knew, sistnevnte skrevet av bassisten Brian Bell. Disse fungerer helt greit, men blir neppe nye favoritter hos fansen. Til det mangler de særpreg.

Og hva skal man si om The Greatest Man That Ever Lived (Variations on a Shaker Hymn)? Låten starter som en slags Beastie Boys-parodi, før det hele sklir ut i en uhyrlig glamrockeopera, som igjen etterfølges av en uengasjerende Rivers Coumo-dialog om at hele verden er en scene og så videre. Dette absurde rasket burde i beste fall ha blitt brukt som b-siden på tredjesingelen.

Everybody Get Dangerous er heller ikke noe vinnerkort. Den høres ut som noe Red Hot Chili Peppers kunne utgitt på slutten av 90-tallet, og virker lite relevant i dag. Mangel på relevans er dessverre gjennomgangsmelodien for albumet som helhet. Weezer var geniale på 90-tallet. I dag er de en kompetent gjeng som lager helt greie plater.