Girls – Dansk faenskap

Beta Satan er etter sigende en gjeng i tjueårene som alt for fort ble til gretne, gamle gubber. Girls skal visstnok være klagesangen over dagens ungdom. Sagt på en annen måte: På med ironibrillene. Det er snakk om forholdsvis erfarne fjes fra det danske indiemiljøet, trommet sammen til en slags supergruppe som gjør hva de vil over en relativt lav terskel.

De lave skuldrene merkes fort, og de første 30 sekundene av plata lukter av frisk av nyveiv og postpunk. Dette glir derimot fort over i beinhard garasjerock, men skuffelsen over hva som kunne ha vært, gir seg fort. For det Beta Satan leverer på åpningslåten røsker godt opp i systemet, uten de har falt for stereotypier og ihjeltygde riff.

Akkurat det kan nok forklares med Beta Satan utgir seg for å være pop i rockedrakt. I norske øyne bringer dette tankene kjapt over på a href=»https://www.panorama.no/artist.php?artist=3265″>The School. Beta Satan er imidlertid langt tyngre i rockefoten, og tidvis et godt stykke over metalgrensa. For det andre er uttrykket deres, kort oppsummert, en sursøt saus av ymse sjangre og tilsynelatende sprø innfall.

Kall det kompromissløshet. Det høres ut som Beta Satan går inn for å være sære, men kommer ut av det med et ganske tilgjengelig uttrykk, selv på sine mest schizofrene låter. Party On The Deathstar bølger eksempelvis mellom cheezy elektronika, stadionrock i gata til Muse og bredbent metal. De er altså fint lite høytidelige, men innimellom fører dette til en del påtrengende morsomheter. Andre ganger er det ikke bare morsomhetene som føles påtrengende, men i det hele tatt alt.

Det har hersket hallelujastemning blant enkelte danske anmeldere som mener at denne plata er et friskt pust og et passe breialt innslag i en mer og mer forutsigbar dansk indiescene. Friskt pust eller ei, jeg har vanskelig for å tro at det står så ille til der nede. Men at Girls både er en positiv og til tider entusiastisk utgivelse, det skal de ha.