Nothing Is Precious Enough For Us – Androgyn lykke

Death Vessel er i bunn og grunn Joel Thibodeau, en fyr med gode låtskriveregenskaper og en ganske så lys stemme. Nothing Is Precious Enough For Us er hans andre album, og byr på en mangfoldig lytteropplevelse bare du tar deg litt tid til å høre etter.

Plata har nemlig mange sider ved seg som kan være lette å overse ved først gjennomlytt. For selv om dette er en plate med tradisjonell folk i bunn, krydres den med elementer fra psykedelia, jazz og pop av den eldre skolen med hint mot The Kinks. Thibodeau dyrker på denne måten fram flere sider ved sin egen låtskriving, uten at det på noen måte sklir ut. Han holder derimot det hele på et edruelig nivå, og med hans androgyne stemme på toppen får det musikalske uttrykket en ekstra skjørhet i seg.

Allerede på åpningssporet, Block My Eye, er det lett å høre at Joel Thibodeau er en talentfull fyr. Nothing Is Precious Enough For Us er imidlertid ingen umiddelbar plate, men av den typen som kryper sakte, men sikkert under huden på deg. Låter som Jitterakadie, Bruno’s Torso og ikke minst Circa er langt fra dårlige første gangen du hører de. Men det er etter fire-fem gangers gjennomlytt at de virkelig begynner å blomstre, mens en nesten kan se for seg Thibodeau som prøver å finne fram til formelen for den perfekte låten.

På sett og vis plasserer Death Vessel seg med denne plata i godt selskap med andre singer/songwritere som José Gonzalés, Iron & Wine og Sufjan Stevens. En sterk prestasjon, med andre ord, og det er mye som tyder på at Thibodeau har flere musikalske godbiter på lager. Det klarer vi å vente på, for denne plata har etter alt å dømme lang holdbarhetsdato.