808s And Heartbreak – Hjertesmerte

Etter å ha bøffet seg gjennom sampelbanken på tre plater, tar Kanye West et kunstnerisk friskt grep på sitt fjerde album. For mens Kanye West frem til nå har vært en hip hoper med voldsomt crossoverpotensiale, setter han på 808s & Heartbreak de velkjente hitformularene på båten og gir Roland TR-808-trommemaskinen og Auto-Tunen fritt spillerom. Resultatet er en merkelig, men også sterkt imponerende, synthpopplate

Tematisk kretser 808s & Heartbreak rundt temaer som tap, kjærlighetssorg og fortvilelse. Dette som følge av at Kanye West har mistet moren sin, brutt forlovelsen med Alexis Phifer og gått på en psykisk smell over skyggesidene ved å være en megapopstjerne. Kanye West har i så måte selv oppgitt at 808s & Heartbreak er en terapeutisk plate, og det er lett å forstå hvorfor.

Den tidligere sterkt hitlåt- og berømmelsessøkende Kanye West er ganske enkelt erstattet med en Kanye West som vrenger ut sine følelser på tape – uten å ty til innlånte hitsampels som låtjazz. 808s & Heartbreak er på en måte blitt Wests versjon av Marvin Gayes skilsmisseklassiker Here, My Dear (1978).

For de av dere som ikke vet det, så måtte Gaye, som et ledd i skilsmisseavtalen med Anna Gordy Gaye, gi Anna store deler av inntektene fra salget av hans neste album. Dette skulle da komme til å bli Here, My Dear. I stedet for å gi ut en plate som var under Gayes sedvanlige überhøye standard, for på den måten gi Anna mindre cash, klinket Gaye til med en offentlig skittentøyvask av et dobbelalbum, som tok for seg hvorfor forholdt til Anne gikk på tverke. Here, My Dear er en soulklassisker i dag, men rommer ingen klare hits, og ble derfor heller ingen, på tross av gode anmeldelser i samtiden, megasuksess slik dollarkåte Anna hadde håpet på.

På samme måte som Here, My Dear ikke hadde noen kommersielt lett omsettelige enkeltkutt, rommer ikke 808s & Heartbreak noen tradisjonelle Kanye West-hits. Love Lockdown og Heartless er fine låter, bevares, men i forhold til tidligere Kanye West-bangere må de sies å være temmelig avantgardistiske i formen.

Som nevnt innledningsvis, er Auto-Tune en sentral ingrediens på 808s & Heartbreak. Kanye West forelsket seg Auto-Tune-funksjonen mens han jobbet på remikser av Lil Waynes Lollipop og Young Jeezys Put On (begge artistene medvirker forøvrig på 808s & Heartbreak). Og det er denne forelskelsen, og viljen til å bryte ut av sjangertvangstrøya, som gjør 808s & Heartbreak til det praktfulle albumet det er.

Dette er en neddempet og personlig skive uten at den blir klam, og den fremstår i sin helhet som et byks i en veldig spennende retning for artisten Kanye West. Jaget etter hits har måttet vike for en interesse for å utvide sitt sjangermessige repertoar.

Det føles rart å si det, men den beste platen Kanye West har laget er en odd sythpopskive, ikke en rett-på-dansegulvet hip hop-plate. Det er akkurat like fint som det er veldig spesielt.