Rock and Roll Circus, siste del

.

Fortsettelse fra del 2

Go to the Mirror

Året før utslippet av Quadrophenia, skulle det bli klart for Tommy framført av London symfoniorkester. Om det ble en suksess musikalskt kan diskuteres, men suksessen av billettsalgene førte til at produsenter presset frem idéen om en film av rockeoperaen.

Etter en tøff Quadrophenia-turné, måtte en utslitt Pete Townshend håndtere filmatiseringen av Tommy. Jobben som regissør hadde blitt lagt i hendene til den dyktige Ken Russell, som ble interessert i prosjektet etter fremføringen av Tommy som symfoni. Russell ble også personen som skrev manuset til musikalen. Under filmatiseringen kom det selvfølgelig problemer av vekslende grad. Keith Moon var ikke tilstede under mange av hans trommeinnspillinger, så Pete brakte inn erstatninger. Her ble det tidligere Small Faces, Kenney Jones, som sto for de fleste trommeslagene. Moon ble uansett tildelt en rolle som den hysteriske Onkel Ernie.

Russell hentet inn kjente personligheter som den svenske Ann-Margret og Oliver Reed som Tommys foreldre. Og her spilte selvfølgelig Roger Daltrey hovedpersonen selv. Andre kjente fjes som Jack Nicholson, Tina Turner, Arthur Brown, Eric Clapton og Elton John er å se i filmen. Clapton gjør en flott versjon av Eyesight to the Blind og Elton John er med på en fantastisk versjon av Pinball Wizard, som ifølge mange fans slår originalversjonen. Når produksjonen var ferdig, krevde Russell blant annet ny-nnspillinger av bestemte låter som han mente ville passe bedre inn når han var ferdig med redigeringen. Dette og resten av presset var nok til å få Townshend til å få et nervøst sammenbrudd.

Tommy som film brakte en ny interesse for den døve, blinde og dumme gutten. Russells karakterskildringer av operaen, bringer et nytt lys over den opprinelige historien. The New Yorker skrev – Tommy works both as a long coherent piece and a collection of songs. Suksessen av rockeoperaen var på grunn av at den var mer rock enn den var en opera. Mer Chuck Berry enn Beethoven.

Musikalen kom ut i 1975 og fikk flere priser. Ann-Margaret mottok en Golden Globe Award for sin tolkning av Tommys mor, og hun ble også nominert for en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Pete Townshend ble også nominert til en Oscar for hans arbeid for det musikalske oppsettet for filmen. Han brakte et nytt liv i Tommy og Pete overgår seg selv som arrangør. Det førte som nevnt til et nervøst sammenbrudd, men bare hør på resultatet! Noe som verdt å nevne, er at dette var den første og eneste filmen som ble spilt inn med Quintaphonic lyd.

Rent musikalskt inneholder 75-versjonen flere forandringer fra den originale 69-versjonen. Og det er bare å investere i begge hvis du vil ha den virkelige Tommy opplevelsen. I motsetning til andre rockeoperaer, som Pink Floyds – The Wall, er ikke musikken dubbet av bandet over til film. Musikken er fremført av skuespillere istedet for The Who, i deres tolkninger av de forskjellige karakterene. Med noen få unntak hvor Daltrey og Townshend er fortellere.

Russell viser i musikalen hva Tommy virkelig er. Han viser til personers ondskap og deres perverse heltedyrkelse av noen de lett kan ta utnyttelse av. Her bringer den engelske regissøren og manusforfatteren en utmerket tolkning av rockeoperaen.

Rock Is Dead They Say

Ser vi bort ifra suksessen, led Townshend av dyp depresjon. Når han sto på scenen på Madison Square Garden, 10. Juni, 1974, forstod han at motivasjonen ikke var til stede. Låtene han skrev for bandets neste album, The Who by Numbers, var en bitter reise gjennom gitaristens åndsliv. Synthesizerne, de massive lagene med overdubbing og den ambisiøse låtskrivingen ble borte. Dette førte til at bandets syvende studioalbum, ble deres svakeste musikalske standpunkt hittil i karrieren. Men albumet kan definitivt ikke bli framstilt som et dårlig studioalbum fra britene.

Pete Townshend kunne ikke gå igjennom den fysiske og psykiske anstrengelsen han gikk igjennom de årene han arbeidet med bandets tidligere mesterverk. John Entwistles bidrag med låten Success Story, bringer oss tilbake til hans kyniske humor, som viser å være et av albumets høydepunkter sammen med However Much I Booze. Den oppkommende turneen i 75/76 ble en pengemaskin. Det var også under denne turneen Townshend fikk diagnosen tinnitus og han hadde blitt døv hvis ikke bandet tok gitaristens skade alvorlig. Dette året hadde bandet også kommet i Guinness Book of World Records for sin konsert på Charlton Athletic Football Ground, som ble kåret til verdens høyeste konsert noen gang fremført. På grunn av Townshend skade fant The Whos siste konsert 21. oktober 1976 i Toronto.

Who Are You?

1977 skulle ikke bli et enkelt musikkår i England. Pete Townshend så nå en ny bølge av ungdom som gjorde opprør på en likverdig måte som han selv gjorde på tidlig 60-tallet med The Who. Punken tok over for fullt. Samme dag som Pete signerte motvillig en kontrakt som sa ifra seg managerne Lambert/Stamp, snublet han innpå to medlemmer fra Sex Pistols. En full Townshend følte seg truet av den nye bølgen, som førte til en tøff konfrontasjon mellom de to medlemmene. Ut ifra dette, skulle det senere komme en ny låt med tittelen Who Are You.

The Who samlet seg juli det samme året, og det var ikke bare diskusjon om et nytt studioalbum, men en helt ny dokumentar i tankene.

Bandets åttende studioplate Who Are You ble utgitt august 1978, og det skulle bli bandets første etter en to års pause. Albumet ble plassert i en tøff tidsperiode for musikk. Progressiv rock og punk. Townshends skrivestil hadde nå blitt et forsøk på å bringe disse to sjangrene sammen. Albumet viser noe av det kompliserte sang strukturen Townshend stod for. Med hensyn til synthere og stringer. Platen ble påbegynt som en videreføring av Lifehouse. Her bidrar Entwistle med en av sine sterkeste låter i 905. The Who By Numbers og Who Are You, utgjør ingen stor forskjell i den forstand hvordan låtene står musikalmessig i bandets karriere. Ingen av dem kan sammenlignes med tidligere utgivelser, men er uansett to gode musikalske standpunkt fra britene.

7. september 1978, tre uker etter utgivelsen av Who Are You, kom en tragedie. Bandets mangeårige trommeslager Keith Moon døde. Det ironiske er at han døde av en overdose av piller som skulle kontrollere alkoholismen hans. Bandet bestemte seg for å fortsette planene om en turne. Og Daltrey gikk ut til pressen og sa at musikken og bandet vil aldri bli det samme som tidligere.

The Kids Are Alright ble regissert av Jeff Stein. Filmen inkluderer sjeldne live opptak og intervjuer av bandet. Stein hadde møtt Townshend på premieren av filmen Tommy, hvor sistnevnte sto og pusset tennene før han skulle gå på scenen. Pete hadde først avslått tilbudet fra den dedikerte Who-fansen. Stein hadde ifølge gitaristen sittet og grått i to timer, før Whos nye manager Bill Curbishley, hadde sett Steins manøver som en positiv reaksjon. Han så hvor stor fan Stein var, og aksepterte senere hans tilbud.

De fleste av bandets store øyeblikk som hadde blitt tatt opp på film, hadde blitt kastet av flere store medieselskap. Stein måtte gå igjennom BBCs søplebøtter for å finne nok materiale, slik at han kunne klippe dem sammen. Filmen inneholder blant annet bandets framføring av A Quick One, While He’s Away fra Rolling Stones, Rock ’n’ Roll Circus 1968, og klipp fra en av Keith Moons siste konserter fra Kilburn 1977. The Kids Are Alright har i en årrekke blitt kåret av mange internasjonale musikklister, som verdens beste musikkfilm.

Most rock films are pretentious. They’re made for the sole purpose of making Robert Plant’s dick look big. This is totally the opposite. Within the first half hour we’re made to look complete idiots. – Roger Daltrey, 1978

Shakin’ All Over

The Who hadde ansatt sin gamle venn Kenney Jones fra The Small Faces som ny trommeslager, og John ”Rabbit” Bundrick hadde blitt rekruttert som keyboardist. Før det ble planer om en ny studioplate, skulle en filmatisering av Quadrophenia bli laget. The Kids Are Alright og Quadrophenia filmen ble utgitt i 1979.

Sistnevnte har senere blitt en kultklassiker for de fleste filmkjennere. Og her opptrer Sting i en rolle som mod-lederen. Ingen av medlemmene i The Who opptrer i filmen, men vi får musikk fra albumet som følger historien fra start til slutt. I 2004 ble filmen kåret av bladet Total Film, som nummer 35 av de beste filmene i britisk historie. Soundtracket til filmen finnes, og her består det låter fra Quadrophenia albumet som har en relevans til filmens handling. Det finnes også flere 60-talls låter fra andre artister, som The Kingsmen – Louie, Louie og The Ronettes – Be My Baby.

En ny turne ble planlagt, og 3. desember 1979 på Riverfront Stadion i Cincinnati, skulle en tragedie bli til. Elleve fans ble trampet i hjel og drept når publikum dyttet mot utgangsdøren. Problemet var at det bare var to åpne dører, noe som førte til panikk blant publikum. Bandet var i sjokk, men valgte å fortsette turneen.

Cry If You Want

Begynnelsen av 1980, fortsatte Pete Townshend sin nedgang med drikking og psykiske ustabilitet. Dette førte til at han ble separert fra sin kone. Men han klarte uansett å gi ut et suksessfullt soloalbum med Empty Glass, utgitt 4. April 1980. Albumet inneholder den flotte hitten Let My Love Open The Door. Roger Daltrey utfordret nå filmbransjen med filmen McVicar, hvor han spiller en bankraner.

Townshend får flott presseomtale for Empty Glass, men når The Whos nye studioalbum Face Dances kommer ut 6. Mars 1981, blir gitaristen beskyldt for å samle opp demoer og skrot som ble til overs fra Empty Glass. Face Dances blir bandets første på det Warner Bros, og selger stødig. Fansen og kritikere forkastet albumet. Det eneste som redder albumet fra totalhøvleri, er Entwistle låten The Quiet One. Dette er det første albumet uten Keith Moon, og her viser The Who sitt bunnivå.

Townshend følte seg mer kreativ når han jobbet med sitt solo-prosjekt, og han inngikk en kontrakt med Atlantic Records.

Townshend hadde nå gått over fra kokain til heroin. Og på en klubb i London september 1981, satte han en overdose. Endelig i desember 1981, overtalte hans foreldre til å legge ham inn til avrusning i California for hans avhengighet.

Pete returnerte fra California og møtte på sine kollegaer klare til å spille inn et nytt studioalbum. Det som bekymret mennesker var den kyniske politikken til Reagen og Thatcher. Det eneste britiske bandet med politisk fylt musikk, var The Clash med album som London Calling og Sandanista! Townshend så her muligheten til å fortsette videreføringen av politiske låter. Med inspirasjon fra The Clash, var det ikke underlig at albumet er så dårlig musikalskt som det er. Vi får legge skylden på Joe Strummer!

It’s Hard ble spilt inn med produsent Glyn Johns og utgitt 3. September 1982. Platen er riktig nok det mest politiske av det britiske bandet. Albumet har ingen låter som redder det fra totalhøvleri som deres forgjenger Face Dances hadde. Mennesker med vett i behold, mener at sistnevnte og It’s Hard er bandets dårligste. Daltrey hatet låtene, og prøvde å stanse prosjektet før det ble utgitt, men mislyktes.

I hated it. I still hate it. Hate it, hate it, hate it! – Roger Daltrey

Pete Townshend prøvde for gitt å skrive en ny rockeopera, som skulle bli døpt Siege, men det ble forkastet ganske raskt. Han informerte nå bandmedlemmene om at han ikke lenger kunne skrive låter for The Who, og bandet annonserte at dette skulle bli bandets siste turné. Enwistles og Jones hadde ingen forhåpninger om å gi opp bandet, men deres meninger ble ignorert.

Tea & Theatre

De tre gjenværende originalmedlemmene i The Who gikk hver sin vei. Det ble for det meste soloalbum som stod på listen, før de gjenforente for Live-Aid i 1985. Etter dette kom det flere rykter om flere gjenforeninger. De annonserte et 25-årsjubileum for Tommy, og fremførte hele albumet for første gang siden 1970. Her opptrådte det også flere gjestemusikere.

Vi hopper langt i tid når bandet la ut på en ny verdensturne i 1996/1997 hvor de fremførte Quadrophenia i sin helhet. Dette var uten trommeslager Kenney Jones som Daltrey nektet å spille med. Grunnen var at sistnevnte mente ikke at Jones var en god nok trommeslager. De fikk heller med Ringo Starrs sønn Zak Starkey. Under turneen besøkte de også Norge.

Rykter om et nytt The Who album hadde nå holdt på i årevis. Og selv medlemmene hadde fått øynene opp for nye Who låter. Townshend mente at tiden var inne for han å ta opp penn og papir. For å varme opp til studioarbeidet ble det satt i gang en turne rundt sommer tider 2002. Men 27. juni inntreffer en tragedie. Bassist John Entwistle blir funnet død på et hotellrom på Hard Rock Cafe i Las Vegas. Han døde etter han fikk i seg kokain. Mange fans har stilt sin tvil til hvordan de skal se på hans død. Var John en tulling som gjorde det han gjorde? Eller kunne han ikke ha gått bort på en bedre måte? Han døde på den måten alle rockestjerner vil.

Dagen derpå bestemte de to gjenværende medlemmene Daltrey og Townshend seg for å fortsette turneplanene. Pino Palladino som har spilt med en rekke artister som David Gilmour, Eric Clapton, Elton John, John Mayer Trio og Simon & Garfunkel steppte inn som bassist. Og The Who fortsatte turneen.

31. oktober 2006 slipper The Who ut sitt første studioalbum på 24 år kalt Endless Wire. Og det blir deres beste siden Who Are You fra 1978. Albumet kom høyt på listene og fikk gode anmeldelser. Endless Wire kombinerer akustiske og elektriske låter, og albumet inneholder en miniopera kalt Wire & Glass.

Roger Daltrey og Pete Townshend fortsetter i dag å turnere som The Who. Bandet vil aldri bli det samme uten Keith Moon og John Entwistle, men vi burde takke og bukke for det som er igjen av det britiske rockbandet.