Heat – Hardrockens Robin Hood
Trioen begynner å bli et velkjent navn her på berget, etter en rekke kvalitetsalbum med übertung rock på samvittigheten. Undertegnede minnes ennå sin første konsert med El Caco for en god del år siden og det kan godt sammenlignes med å bli mentalt overkjørt av et tog og samtidig synes at det er så godt at man må le av fryd. Slik er også bandet i plateform og selv om det er mulig å gå lei av den massive styrken som ligger bak den enkle formelen, ganske enkelt fordi det blir så mye, så har de blitt flinkere og flinkere til å holde på oppmerksomheten til lytteren. Først og fremst fordi de melodiske gapahukene har fått mer betydning i låtskrivingen, men også fordi evnen til å variere og bygge dynamiske låtstrukturer har forbedret seg fra album til album.
Kanskje er årets album, Heat, det ultimate El Caco-album i så måte, for her spiller Øyvind Osa med kumpaner på alle strengene de har, bokstavelig talt. Bandets nye trommis, Fredrik Wallumrød, tilfører i høyeste grad musikken og lyden en annen dose energi og groove, uten at det skal sies at han nødvendigvis er bedre (eller dårligere) enn sin forgjenger, Thomas Fredriksen. Det låter bare litt annerledes, men likevel så «elcacosk» som det går an. For det er ingen tvil om at krafttrioen har et svært gjenkjennelig lydbilde. Joda, de låner mye fra andres gode ideer og noen ganger føles virkelig El Caco som stonerrockens skandinaviske svar på Tool, ikke minst på grunn av Anders Gjestis inspirerte riff. Navnet «El Caco» hinter vel om at de tre sammensvorne ikke er så redde for akkurat det. Men der Tool bruker mer enn nok av tid på å komme til poenget, så er våre landsmenn i strupen på lytteren før du har kunnet telle til tre. De har bestandig vært effektive på det punktet og på Heat har de definitivt ikke spart på kruttet i så måte.
På de ti årene som har gått og nå med Heat som det femte albumet i rekken så er det kanskje likevel Osas utvikling som vokalist som virkelig gir en ekstra nerve til El Caco anno 2009. At mannens medvirkning på Norsk Rockforbunds jubileumsbestillingsverk Rock Furore i 2007 (skrevet av Håkon Gebhardt) kan ha hatt en effekt på vokalbruken på dette albumet er usikkert, men hvem vet? Det er en nerve tilstede i stemmen hans nå som han ikke har brukt i like stor grad tidligere. Fortsatt låter han både sint, desperat, angstfull og kommanderende på en gang, men muligens enda mer nå enn på tidligere utgivelser.
Det er ingenting som er mer gledelig enn å kunne være med på å bekrefte at et solid band fortsetter å være solid, og likevel med en utvikling til det bedre. Og slik er det med El Caco. At landets tyngste hardrockband nå snart, og på overtid, endelig kanskje skal få nyte litt suksess hadde gledet maksimalt. Kanskje er det litt kjedelig å være såpass positiv her, men det er vanskelig å skulle peke på noe som skulle være gjort annerledes ut fra hva bandet har fremvist tidligere. Kjøp plata og sjekk dem ut når de nå skal ut på en massiv norgesturné de nærmeste månedene.
