Heart Attacks – Hjertelig puleprat

Som den ene halvdelen i elektronikaprosjektet Beneva vs. Clark Nova, sto Rudi Simmons bak en av fjorårets mest ufortjent oversette norske utgivelser i plata Sombunall. Herr Simmons sitt soloprosjekt ligger derimot en del steinkast unna det utfordrende lydbildet til Beneva vs. Clark Nova, men har på samme måte som fjorårets Sombunall ikke fått all verdens med oppmerksomhet. Er det han eller oss det er noe gærent med?

Heart Attacks er i alle fall en riktig så trivelig utgivelse, og fortjener strengt tatt mer oppmerksomhet den også. Her er det bare å brette opp armene, og smelle til med semitabloide overskrifter. Når det er sagt, så er det faktisk mye puling på Heart Attacks. Ta for eksempel låten Daydream, der Simmons usjenert, men ømt synger «I’d fuck you from behind against the wall» mens han klimprer forsiktig på gitaren. Fiffig.

Men Rudi Simmons er mer enn sjarmerende griseprat. Rudi Simmons er også sjarmerende lofi-pop – passe slentrende og passe vindskeivt, med ett og annet elektronisk innslag. En kan godt se for seg Beck i hengekøya, men det er mer nærliggende å plassere Simmons i samme selskap som en del amerikanske, halvobskure indieband av typen Please Step Out Of The Vehicle eller Mixel Pixel. Sånn sett burde det finnes minst en håndfull amerikanske musikkblogger ville falt hodestups forelsket i mye av det Rudi Simmons foretar seg på denne plata.

Et av de sterkeste essene Simmons har i ermet, er den underfundige og ikke rent så nydelige <í>If I Should Die, som er på grensen til å bruke småskitne triks, med en nesten svulmende melankoli, i alle fall til Simmons å være. På den andre siden kan noe av materialet virke en smule anonymt, spesielt i starten av plata. Heldigvis vokser den seg sterkere, og mer tiltrekkende, jo lengre uti man kommer. Hele blandingen av vindskeiv lofi-pop og kosete puleprat blir til slutt en nesten forførerisk kombinasjon – omtrent som en boms med sex-appeal.