Wake Up The Nation – Holder deg våken og vel så det

Paul Weller har etter hvert opparbeidet seg lang og tro tjeneste innen det britiske musikkliv etter at han slo igjennom i det stilsikre pønkbandet The Jam i 1977 og fortsatte sin karriere i det like stilsikre bandet Style Counsil på åttitallet og en høyst respektabel solokarriere på nittitallet.

Hans forrige utgivelse, den to år gamle 22 Dreams var et oppkomme av gode låter tuftet på britisk psykedelia og folk, iblandet leken jazz og klassisk pop og ble ikke helt urettmessig geniforklart. Oppfølgeren er minst like bra. Her er han like tilbakeskuende og musikken han fremfører har tatt opp i seg det meste av hva mannen har levert tidligere og som er representert i hans helt sikkert altomfattende platesamling.

Wake Up The Nation byr på pønk på åpningslåten Moonshine, vakker soul på balladen No Tears To Cry, frenetisk riffrock på Wake Up The Nation, allsang på Find The Torch, Burn The Plans og soulblues med mer på Trees. Ellers følger han opp med små lettere eksperimentelle småsnutter slik han også gjorde det på 22 Dreams.

Variasjonen er det fint lite å utsette på og låtene holder høy standard. Musikerne gjør jobben sin og vel så det og det skulle bare mangle når navn som studiomusikerlegenden Clem Cattini, Bev Bevan ( The Move, ELO, Black Sabbath) og hans mer eller mindre faste gitarist og multiinstrumentalist Steve Craddock ( Ocean Colour Scene) dukker opp i studio. I tillegg dukker Kevin Shields fra My Bloody Valentine opp på 7 & 3 Is The Strikers Name.

Paul Weller slutter ikke å leverer varene og Wake Up The Nation rokker ikke med den oppfatningen. Finfin plate, altså.