Frodes forrykende 2011-lister

I løpet av uken offentliggjør vi årslistene til Panorama-redaksjonen. Førstemann ut er Frode Jørum, som har anmeldt musikk siden 1999 og som egenhendig holder Panorama-flammen i live i Trøndelag. Vi setter over til Frode:

– Et litt spesielt år for undertegnede, ettersom det egentlig ikke har vært et spesielt album eller låt som har skilt seg soleklart ut som de aller aller beste. Det pleier det alltid å være. Kan det bety at nivået på det jeg har likt er ekstremt høyt eller at det ligger mer på det jevne? Eller en blanding? Samme kan det være, bra er det som står listet opp her, okke som!

– Noen trender kan jeg nevne. Tilstedeværelsen av band og artister fra Trondheim er oppsiktsvekkende, både på lista og som boblere. Det er lett å dra den slutningen at det skyldes at jeg for to år siden flyttet til bartebyen og dermed har fått mer inngående kjennskap til musikkmiljøet i byen. Samtidig er det en kjensgjerning at det i løpet av disse to årene har skjedd en rivende utvikling i byen, ikke bare på utøverne, men like mye på de som løfter fram dem. Personlig har jeg aldri hørt så mange bra album fra Nidaros på et år som i 2011 og jeg har da fått tilsendt mye rask herfra i løpet av tolv år som skribent for Panorama. Profesjonaliteten har økt, det er det ingen tvil om.

– Utover det så farger albumlista og boblerne at året har stått i metalens tegn for undertegnede. Ikke bare p.g.a. min egen smak, men også fordi det har kommet sinnsykt mye sterkt fra den sjangeren i år. Hallo, jeg måtte slåss med meg selv om hvem som fortjente en plass på lista av Taake og Skeletonwitch, og favorittene i Machine Head og Mastodon fikk ikke plass – heller ikke gromcomebacket til Anthrax! For de som har hørt disse utgivelsene, så sier det sitt.

– Og for første gang havnet et rapalbum på lista mi. Det er historisk i seg selv. Ellers er sjangerspredningen relativt god i år, men singer-songwriters (på engelsk eller norsk) får heller ikke i år plass hos meg. Stein Torleif Bjella og Tom Waits får ha meg unnskyldt, jeg har vel ikke blitt voksen nok ennå. Nær sagt som vanlig hos meg havner forøvrig den nasjonale fordelingen på rundt 40% norsk og 60% utenifra på albumene, og det motsatte for låter. Pussig.

Som vanlig er dette lister med musikk jeg har satt pris på i løpet av året, ikke en oversikt over hva jeg «burde» hørt på.

Mine favorittalbum på Spotify og Wimp (utvidet)
Mine favorittlåter på Spotify og Wimp (utvidet)

ALBUM

1. Revocation – Chaos of Forms
Med den nye gitarguden David Davidson i spissen fremstår Revocation som et metalband som ligger i forkant av alle andre akkurat nå. Teknisk briljant, «moderne» og samtidig veldig i kjernen av hva som ligger i begrepet «metal». Essensielt.

2. The Decemberists – The King Is Dead
Ei plate som virker litt døll på første lytt (i hvert fall hos meg), men som har vokst seg større og større, ikke minst på grunn av min favorittlåt fra i år, June Hymn, som har fått meg til spille albumet gang på gang. Ekte låtskriving, med en melodisk sans som jeg savner hos mange andre band som lefler med indiepop/folk.

3. Anterior – Echoes Of The Fallen
Disse waliserne lager ikke nyskapende metal, der de speeder avgårde med sine gitarmelodiske deathmetallåter inspirert av kanskje spesielt svenske forbilder. Men likevel låter det friskt og tiltalende på en slik måte at jeg helt har forelsket meg.

4. Bad Spit – Arkana
Jeg har aldri hørt mye på rap, men noe har det blitt. Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har hørt så mye på et rapalbum som etter at den smått legendariske undergrunnsrapperen Bad Spit fra Trondheim ga ut Arkana tidligere i år. Dette albumet har tekster som inspirerer til å gruble og tenke, melodier som setter seg i skolten og en artig musikalsk vri på det hele med samples fra diverse obskur americanamusikk. Og så er det en menneskelig søkende sårhet som ligger der et sted som kjennes ekstremt genuint.

5. Moonlit Sailor – Colors In Stereo
Svensker som lager melodiøs postrock/indie? Ikke så uvanlig som en skulle tro. Denne gjengen er et av de beste bandene i så måte og skiller seg litt ut ved at de lager konsekvent optimistisk og positiv postrock, med låter som virker å være laget for å inspirere til å gå rundt og dele ut klemmer. Livsbejaende og inspirerende!

6. Your Headlights Are On – Your Headlights Are On
Et av de mest spennende bandene som har kommet ut av musikkmiljøet i Trondheim de siste årene og består i likhet med Pelbo av musikere som har utdannet seg innen musikk. Med lånte poetiske tekster, en kommanderende, men sår vokal og en frihet i sin tilnærming til sitt musikalske uttrykk som ikke skyver fra seg lytteren, men heller tvertimot. Står forøvrig bak mitt eneste «gåsehudøyeblikk» i en livesetting i 2011: På Mono under by:Larm.

7. Immanu El – In Passage
Apropos svensker og det å lage melodiøs indiepop i grenselandet til postrock: Disse gutta gjør nettopp det. Og de gjør det på utsøkt vis. Ikke noe grensesprengende her, bare vakkert og for meg svært inntagende.

8. Like Rats From A Sinking Ship – We Get Along Like a House On Fire
Dette skulle altså bli første og siste album for nordlendingene fra Trondheim. Det er trist, men synd. Galskapen bak deres lekne tolkning av hardcoreuttrykket er både frisk og merkelig innbydende, til tross for at vi er langt unna å kunne kalle dette for musikk for alle. Blir bare bedre og bedre. La oss innbille oss selv at rottene ga seg på topp, for jeg tør ikke tenke på alternativet.

9. Times of Grace – The Hymn of a Broken Man
Vet ikke om dette nødvendigvis er et av de aller beste metalalbumene som er laget i år, men det er et av de jeg liker aller best. Her er ingen destruktive krefter som driver albumet, men tvertimot en positivitet og en trøstende intensjon som løfter. Laget av hjernen bak et av USAs største metalband, Killswitch Engage, ble dette albumet skrevet mens Adam Dutkiewicz lå på sykehus og deretter fikk han med seg eks-vokalisten i samme band, Jesse Leach, til å synge på plata. Mye melodi og gode låter, rett og slett.

10. Skeletonwitch – Forever Abomination
Sisteplass på lista sto og balanserte mellom Skeletonwitch og Taake og førstnevnte vinner egentlig bare på entusiasmen og at smaken min i utgangspunktet faller på den mer thrashinspirerte siden av det metalliske gjerdet enn på den svarte. Lister som dette er i selvfølgelig ikke noe annet enn nettopp det, og om to uker skal du se at jeg angrer på det hele og vil bytte plass. Forever Abomination er i hvert fall en kompromissløs og beinsolid utgivelse, som kanskje ikke er så variert, men som har jævlig mye baller.

BOBLERE
Taake – Noregs Vaapen
Decoder – Decoder
Jason Isbell and The 400 Unit – Here We Rest
Solstáfir – Svartir Sandar
Unearth – Darkness In The Light
Wolves In The Throne Room – Celestial LIneage
Elder – – Dead Roots Stirring
Shraphead – Blind & Seduced
Wolves Like Us – Late Love
Insense – Burn In Beautiful Fire
Team Me – To The Treetops
Machine Head – Unto The Locust
Mastodon – The Hunter
Orchid – Capricorn
The Great Big Taters – Fake It ‘Till You Make It
Rest Of My Life – What We Lack In Size, We Make Up For In Devotion
Anthrax – Worship Music
The Black Keys – El Camino

Mine favorittalbum på Spotify og Wimp (utvidet)

LÅTER

1. The Decemberists – June Hymn
Den fineste låta i 2011. Fordi den bare er det.

2. The Black Keys – Lonely Boy
Ei låt som er så skammelig fengelig og enkel at den hadde blitt kriminalisert i en annen tid fordi den forfører hodet ditt på skikkelig slesk vis. Jeg har drømt melodien, og det sier sitt. Låta er bedre enn albumet.

3. Shraphead – Blind & Seduced
Tittellåta fra disse hedmarkingenes debutalbum har jeg faktisk hørt ihjel i et par-tre år allerede, da fra bandets demo. Hvis Metallica hadde forblitt unge, sultne og fattige, men beholdt sin sans for melodilinjer, kunne de på mange måter hørtes ut som dette. Det er et kompliment. Til Shraphead.

4. The Hex – Skull-Shaped Diamonds
En herlig låt fra dette trondheimsbandet i et indie/hardcorelandskap som egentlig er litt røff, men som blir bløt og nesten nostalgisk på grunn av en nydelig melodi.

5. Norma Sass – Holy Night
Jeg er forelsket i Thea Glenton Raknes. I hvert fall i stemmen hennes. Hun kan løfte en hver sang og med en såpass god låt som dette blir det topplassering. June er egentlig bedre, men den hadde jeg med i 2009 (fra deres EP).

6. Rest Of My Life – The Mystery of Sudden Commitment
Nok et band fra Trondheim levert av de nye golden boys innen talentmagnetisering, Riot Factory, og har de fineste gitarene på plate i 2011.

7. Rival Sons – Pressure And Time
Den feteste klassiske rockelåta (og band?) på en god stund og så retro at folk ville ha ledd og latterliggjort den rundt 1999/2000, før «rocken kom tilbake». Passer jo bra nå, siden noen mener at rocken har vært borte igjen og er på vei tilbake (hvem kommer på slikt?). Et klassisk eksempel på at det er kvaliteten på låta som gjelder, ikke om det er originalt eller ei.

8. Amish 82 – Crocodile
Det er høyst spesielt (jeg sverger på at det er tilfeldig), men tre av ti låter på denne lista er ikke bare levert av et band fra Trondheim, men kommer også fra samme label! Crocodile er en strålende poplåt med så tydelige åttitallsreferanser at jeg blir nostalgisk. Og hvem visste vel at stortingspolitikere kunne lage god musikk?

9. Wolves Like Us – Deathless
Joda, oslogutta har en sound som låter fett (som faktisk minner meg en del om Hot Water Music), men det er låtene de skriver som virkelig er gullkista. Og Deathless er enkelt og greit den beste fra goddebuten Late Love.

10. Surfer Blood – I’m Not Ready
I’m a sucker for en god melodi (som de som har fulgt mine skriblerier en stund allerede vet) og her har vi et prakteksempel på nettopp det. Nesten litt naiv er den. På aller beste vis.

BOBLERE
Moon Duo – Horror Tour
M83 – Reunion
Jason Isbell and The 400 Unit – Alabama Pines
Anthrax – The Devil You Know
Team Me – Weathervanes and Chemicals
Decoder – Holding On
Crooked Fingers – She Tows The Line
Moonlit Sailor – Clarity
Immanu El – Conquistador
The Lionheart Brothers – In The Woods
Orchid – Eyes Behind The Wall
TRC – London’s Greatest Love Story