Major – Forente leadgitarer for jubelrockens fremme
Blant det som sikkert er elleve millioner band fra Brooklyn fester vi herved blikket på jyplingene i Fang Island. De omtaler soundet sitt som om alle konstant gir hverandre high five, en beskrivelse det er fristende å nikke bekreftende til. Deres andre plate er klassisk instrumentert, med fengende oppbygninger av låtene som fjonger seg opp mot dramatiske klimaks.
Majo åpner forholdsvis pyntelig, men raskt øker både tempoet og livsgleden betraktelig. Det er da vi får stifte bekjentskap med platens signatursound: fyldige, prosesserte leadgitarer som styremekanisme for en perlerad underholdende og livsbejagende låter.
Dette anes kanskje å være hakket bedre produsert enn den selvtitulerte debuten fra 2010. Men selv om kvintetten nå er blitt en trio så har det ikke skjedd drastiske endringer musikalsk sett. Sammenblandingen av tøffe rockelåter fulle av nevehyttende kraft og hjertesmeltende melodier er der fortsatt – spleiset sammen med en dårlig skjult lidenskap for klassisk heavy metal.
Bak mikrofonen henger man på vokalene som gjaldt det våryr salmesang fra en ung søndagsskolepastor. Samtidig er det vanntett og tidvis ganske tungt med spandextette føringer som hogger til der de skal for å sette lytteren i godstemning. Det oppleves som humoristisk rock, uten at det dermed sklir over i ren humorrock a la Tenacious D.
Når ferien er over og skole og jobb står for tur er det kanskje slike humørpiller man bør ta? Et pilleglass Fang Island er i alle fall herved tilrådd mot tiltagende sensommereblues.
